Hvem er vi når alt er over?

Det er lite man kan takke det iranske regimet for, men det skal jammen meg ha for å ha provosert landets filmskapere til å lage forbilledlig politisk kunst. Iransk films slagkraft må forstås i sammenheng med en filmhistorie som aldri har vært fri for autoritære krefter og streng sensur. Dette har gjort iranerne til verdensmestre innenfor den stille og metaforiske filmkunsten. 

Jafar Panahi har sammen med en håndfull andre opposisjonelle iranske regissører lenge vært samtidens representanter for denne tradisjonen, men nå har de blitt sintere – og tydeligere. Kunstens pris har vært høy for Panahi, som hele sin karriere har vært inn og ut av iranske fengsler og i husarrest med forbud mot å lage film. Hans dokumentar Dette er ikke en film fra 2011 måtte bli smuglet ut av landet på en minnebrikke gjemt i en bursdagskake, for å kunne vises på den planlagte premieren på den franske riveriaen i Cannes. 

Panahis tale

Etter Oslo-premieren av Bare et uhell på filmfestivalen Film fra Sør i høst (der filmen også vant publikumsprisen), fortalte Panahi om hvordan fengselsoppholdene hans lå til grunn for et av filmens viktigste kreative valg

«Jeg var klar over hvilken rolle jeg ville at lyden skulle ha helt i startfasen av filmen. Lyd. Jeg ville begynne og avslutte med lyd», sa Panahi til et trollbundet publikum på Vika Kino. Han forklarte: «Vi har et kollektivt minne fra fengslene i Iran, avhørsrom der ingen lovlige myndigheter er. I disse rommene blir vi plassert i stoler og får bind over øynene. I en situasjon som dette, skjerpes alle dine sanser, og spesielt dine auditive sanser. Du hører pusten til betjenten som avhører deg, lyden av ham, og begynner å tenke på hvem han er. Du lurer på om du ville kjent ham igjen på utsiden, kjent igjen lyden hans, fordi lyden av ham er det eneste du kjenner og slik kan gjenkjenne.» 

Umiskjennelig lyd

Bare et uhell åpner med at en syngende barnefamilie kjører over en løshund sent en kveld, og må svinge inn på et bilverksted. I overetasjen på verkstedet står mekanikeren Vahid, som får et panikkanfall når han hører kunden nedenfra. 

Hvorfor? Den familiære lyden av en knirkende, haltende plastbeinprotese er ikke til å ta feil av. I underetasjen står Vahids tidligere fengselstorturist. 

Dagen etter bestemmer den hevntørste bilmekanikeren seg for å kidnappe og drepe torturisten. Det er bare et problem: Han er ikke helt sikker på om det faktisk er ham, ettersom han alltid fikk bind for øynene i fengsel. 

Løsningen blir å oppsøke andre tidligere innsatte, for å identifisere mannen som har ødelagt livene deres. Dette utløser en serie hendelser som spinner ut av kontroll.

Et øye for et bein

Selv om filmen hadde sine festivalpremierer i fjor, føles Bare et uhell skrevet rett inn i vår egen tid. Filmens politiske budskap er brennende relevant, ikke fordi det peker direkte på regimet, men fordi det varsler om øyeblikket der iranerne en dag tar saken i egne hender. 

Dette er scenarioet Panahi iscenesetter når han skaper en lovløs virkelighet der rollene er snudd, og alle som sitter igjen på hver sin måte har blitt ofre for systemet: Vahid mistet sin nyrefunksjon i fengsel, og torturisten mistet sitt bein i Syria. Istedenfor å vie staten oppmerksomhet, er Panahi mer opptatt av hva som ligger foran, som om regimets tid alt er forbi.

Nesten dokumentarisk 

Fortellerevnen til Panahi er så sterk at han ikke trenger narrativ drahjelp av jålete stilistiske bearbeidelser, som henrivende cinematografi eller spesialkomponert musikk. Filmens nøkterne stil komplimenterer på denne måten enkelheten i historien, med et sindig kamera, varsom klipping, rekken med uavbrutte tagninger og det totale fraværet av musikk. Som publikum tvinges vi dermed til å forholde oss til karakterene i filmen på godt og vondt. For eksempel er det et fullstendig statisk kamera som fanger et av filmens vondeste oppgjør i en 13(!) minutters lang tagning. Dette gir handlingen en realisme som ligger tett opptil det dokumentariske. 

Filmens høydepunkt er en sjelden mesterlig avslutningsscene som understreker Panahis eleganse som historieforteller. Hans konsekvente vektleggelse av lydbildet gjennom filmen belønnes i et genialt øyeblikk, der sansene ender på et sted som allerede føles kjent. Fra bakerste rad høres pulsen til eksiliranerne foran i salen når publikum stilles til veggs med det store og etterlengtede spørsmålet: Hvem er vi når alt er over?