Hjemland: – Vi kaller den for apartheidmuren, sier Malak al-Ghaliz. Her tagger hun «hjemland» på arabisk på muren som skiller Vestbredden og Israel.
Hjemland: – Vi kaller den for apartheidmuren, sier Malak al-Ghaliz. Her tagger hun «hjemland» på arabisk på muren som skiller Vestbredden og Israel.

På den andre siden av muren

En jusstudent som har sittet i fengsel. En poledanser som har vært i cyberforsvaret. En fotograf som aldri har reist utenfor landegrensene. Hadde de vært venner om ikke muren skilte dem og bombene regnet ned?

Publisert Sist oppdatert

Malak knelte. Hun var svimmel av pepper- sprayen og dekket seg for øynene for å ikke se pistolen den israelske soldaten rettet mot henne.

Rundt henne samlet det seg folk i protest.

– Stopp, stopp! ropte de motløst.

Malak ville bare dra til Jerusalem. Hun hadde gått mot grenseovergangen iført lilla bukser, en mønstrete genser og en liten ryggsekk. En soldat mente hun hadde sagt at hun skulle drepe en israeler, og nå var hun en terrortrussel.

Så når hun knelte der på bakken mens israelske soldater omringet henne, stormet den ene fram og presset henne mot bakken. Han skulle sette håndjern på henne.

Men uansett hvor mye han strammet, falt håndjernet bare av. For armene hennes var for tynne, og hun var for liten. 14 år var hun. Senere ble hun fengslet.

Les også: Studenter om klimaendringer i Zimbabwe: –⁠ Nederst på prio­ri­te­rings­listen

Parallelle univers

Nå er Malak 19 år. Men dette er ikke bare historien om henne.

Det er også historien om Aseel og Hatem på Gazastripen, og om Maya i Israel. Det er historien om fire vanlige studenter, om liv som er så like, men også så ulike, og om hverdagsgleder og hverdagssorger. Dette er historien om de ordinære livene som må ta konsekvensene av forfedrenes handlinger og statslederes krigføring. Vil muren, bombene, frykten og hatet splitte dem for alltid?

Arrestert: Malak al-Ghaliz ble arrestert som fjortenåring da hun skulle krysse grensekontrollen til Jerusalem. Hun er en av de yngste palesti- nerne som har sittet i israelsk fengsel.
Arrestert: Malak al-Ghaliz ble arrestert som fjortenåring da hun skulle krysse grensekontrollen til Jerusalem. Hun er en av de yngste palesti- nerne som har sittet i israelsk fengsel.

Gaza uten bomber

– Jeg har aldri reist noe sted, kan du tenke deg det? Er ikke det helt absurd? spør Aseel Kabarati gjennom skjermen.

Aseel er 21 år og bor i Gaza by. Hun har aldri vært utenfor den lille stripen som er større enn Trondheim, men mindre enn Oslo og Bergen.

– Og kan du tenke deg, klasserommet vårt er ikke større enn det rommet der, sier hun og peker inn i skjermen på kollektivrommet på Bislett.

Aseel studerer fransk litteratur på Al-Aqsa-universitetet. Hun elsker språk, og drømmer om å dra til Frankrike eller Italia. Det beste hun vet er å høre på fransk musikk, eller jazz, eller klassisk, eller Frank Sinatra, hun klarer ikke helt å bestemme seg. Men musikken er aller best når den er spilt av vennene hennes. Når de røyker, spiller kort og snakker om alt og ingenting. Eller når de ser på film sammen og lager god mat.

– Maqkluba er det beste, det er egentlig en egyptisk rett, skyter vennen Hatem Saadallah inn.

Han er dataingeniørstudent og like gammel som Aseel.

– Ikke si det! sier Aseel og fortsetter:

– Jeg er så jævlig sulten, og i tillegg har jeg lyst på pizza og rosa guava-drikk.

Gaza med bomber

Aseel trodde familien var trygge hjemme, men plutselig smalt det til i et hus rett ved. En bombe hadde falt og de måtte løpe. De løp til huset til broren til Aseel, og gjemte seg under trappeoppgangen, for det er ikke mange bomberom på Gaza å søke tilflukt i. Broren prøvde å trøste sine fire barn, men han visste ikke hva han skulle si. Han kunne ikke trøste med at det kom til å gå bra, for det var vel ikke sikkert?

Slik beskriver Aseel en dag i mai i år. I elleve dager skjedde en massiv oppblussing av konflikten mellom Israel og Palestina, ikke siden 2014 hadde det vært så kraftige sammenstøt som da. 243 mennesker på Gaza døde i løpet av disse dagene.

– Barna her ser mer blod enn mennesker som kysser, sier Aseel.

Aseel sin største lidenskap er å fotografere, men da hun skulle dokumentere ødeleggelsene framfor seg i mai, sa det stopp.

– Jeg klarte det bare ikke, jeg klarte ikke å se på det. Jeg skammet meg sånn over at jeg ikke klarte det, sier hun.

Hatem prøver å si noe, stopper litt opp, leter etter ordene.

– Vi snakker ikke så mye om det her. Vi har jo vokst opp med det, sier han før linja brytes og skjermen blir svart.

– Barna her ser mer blod enn mennesker som kysser

Aseel (21), franskstudent i Gaza by

Noen minutter senere kommer de begge tilbake. Det var strømmen som hadde gått igjen. Det skjer ofte.

– Jeg håper å kunne reise vekk. Med utdanningen min har jeg kanskje mulighet til det, men det som knuser meg mest, er alle de som sitter fast: Som fødes inn i et liv som allerede er bestemt at skal ende i fattigdom. Skal jeg være egoistisk og forlate dem til et liv jeg vil ha, eller skal jeg bli? Hvorfor skal jeg bli om det verken hjelper meg selv eller menneskene her?

Aseel står i et lignende dilemma. Hun vil reise vekk, men vet ikke om det vil være mulig for henne å dra. Hun nevner at faren hennes døde av sykdom da hun var mindre, og ettersom han var soldat i Den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen (PLO), får familien akkurat nok støttepenger av organisasjon til å klare seg. Men hun vet ikke om situasjonen hadde vært bedre om han fortsatt levde.

– Når jeg tenker på pappa, så tenker jeg at jeg elsker han. Likevel blir jeg redd av å tenke på hvordan det ville vært hvis han fortsatt var her, om han hadde kontrollert meg slik mange fedre gjør mot døtrene sine her. Jeg mener ikke at alle fedre gjør det, men det er ikke uvanlig. Det kan hende at

han hadde hindret meg i å reise om jeg fikk muligheten, sier hun og legger til:

– Men «konflikten», sier hun og lager gåsetegn med fingrene sine.

– Rettere sagt, aggresjonen, påvirker hele livet mitt: Psyken, økonomien, alt. Noen ganger har jeg håp om forandring og er motivert for å stå opp for landet mitt, mens andre ganger vil jeg bare glemme det hele, reise til Europa, kunne jobbe som profesjonell fotograf, og ikke tenke på konflikter og krig. Jeg skulle ønske jeg bare kunne bekymre meg over dumme ting.

Aseel stopper opp, som om hun angrer på noe hun har sagt.

– Jeg mener ikke, misforstå meg rett, jeg mener ikke at dere bare har dumme problemer, sier hun og peker forsiktig inn på kollektiv-rommet på Bislett igjen.

– Men jeg vil bare leve i fred.

Med kameraet klart: Etter at Aseel Kabarati var syk og innlagt på sykehus, fikk hun et kamera i gave av familien sin. Siden har hun sjeldent gått uten.
Med kameraet klart: Etter at Aseel Kabarati var syk og innlagt på sykehus, fikk hun et kamera i gave av familien sin. Siden har hun sjeldent gått uten.

Poledanseren

Maya Baruch var akkurat ferdig med militærtjenesten da venninnen hennes fortalte om noen hun kjente som snart skulle til Madagaskar.

«Herregud, kan jeg bli med?», hadde hun spurt, og bare tre dager senere var hun nettopp i Madagaskar med tre gutter hun ikke ante hvem var.

Og en dag da hun vandret rundt på øya, stod hun foran en reklameplakat. Det var reklame for et eller annet klesmerke, men akkurat hva det var reklame for, brydde ikke Maya seg om. Det hun brydde seg om var stangen som personen danset rundt. Hun tenkte at det der måtte hun bare gjøre selv.

Så da hun var tilbake i Israel en måned senere, googlet hun raskt nærmeste poledanser-studio, og har siden dratt dit en gang i uken.

– Jeg måtte helt til Madagaskar for å finne ut av at poledance var noe for meg, sier Maya og ler.

76 kilometer unna Aseel og Hatem, på andre siden av mur, piggtråder og kontrollposter, løper Maya rundt i Tel Aviv. Det er torsdag, dagen før hviledagen shabbat, og hun må rekke bussen til kjæresten sin. De fleste bussene står nemlig stille på fredager, og om hun skal være med kjæresten sin i helga, må hun derfor dra nå. Han bor i byen Rishon LeZion, oversatt «den første til det hellige stedet». Det er ikke så mye å gjøre der, sier Maya, men de har i hvert fall en stor kino.

– Jeg måtte helt til Madagaskar for å finne ut at poledance var noe for meg

Maya Baruch (21), datastudent i Tel Aviv

Om hun ikke henger med kjæresten, drar Maya gjerne på bar eller restaurant med vennene sine, ser på film eller henger på universitetet i Tel Aviv der hun studerer fysikk og datavitenskap. Hun spiser gjerne blåbærpannekaker hver dag, men kan ellers nøye seg med en curry-rett, eller noe asiatisk med tofu. Egentlig det meste, sier hun, så lenge det ikke er kjøtt. Hun er vegetarianer.

– Men se! roper 21-åringen plutselig og snur kameraet på mobilen sin.

– Nå er du vitne til det første regnet i Israel i år, sier hun begeistret.

Maya har lyseblå striper i håret, og er iført en rosa t-skjorte med en dinosaur som drikker te, en «tea-rex».

– Så du danser på strippeklubber?

– Nei, nei, nei, svarer hun lettere fornærmet og viser en video av seg selv der hun snirkler seg rundt en stang.

– Det er drittøff trening.

Ikke en stripper: I Israel er det vanlig å reise ut i verden etter ferdig militærtjeneste. For Maya Baruch endte et opphold i Madagaskar i en langvarig lidenskap for poledance.
Ikke en stripper: I Israel er det vanlig å reise ut i verden etter ferdig militærtjeneste. For Maya Baruch endte et opphold i Madagaskar i en langvarig lidenskap for poledance.

90 sekunder

90 sekunder. Det er tiden det tar for en rakett å fly fra Gaza til Tel Aviv. Du har altså 90 sekunder på å tenke på hvor nærmeste trygge sted er, løpe dit så fort du kan, og bli der til bombealarmen er over.

– Når du tenker over det, er 90 sekunder mye. For når du er redd, blir du rask. Da jeg var liten og måtte gjemme meg første gangen, brukte jeg ti sekunder på å løpe til et trygt sted. Jeg husker det veldig godt, sier Maya.

Etter Golfkrigen i 1991, da Saddam Hussein avfyrte langdistanseraketter fra Irak mot Tel Aviv og områdene rundt, ble det bestemt at alle hjem i Israel måtte ha egne bomberom. Noen hjem har innebygde bomberom i soverommene, mens eldre bygninger, som i Ashkelon nord for Gaza, står fortsatt uten tilfluktsrom.

– Når du tenker over det, er 90 sekunder mye. For når du er redd, blir du rask

Maya Baruch (21), datastudent i Tel Aviv

Maya tenker ikke så mye på konflikten på daglig basis. Når den blusser opp derimot, som de dagene i mai, er det vanskelig å fokusere på noe som helst. Hver minste lyd, om det er en ambulanse, noe som faller i bakken eller en motorsykkel som lager lyd, skvetter Maya av. Hun klarer ikke å fokusere på skolen, og å være på en buss lenge, som den til kjæresten sin i Rishon LeZion, er skummelt.

Israel har et av verdens mest avanserte rakettskjold, men selv ikke dette klarer å ta stoppe alle rakettene. I mai døde tolv israelere under oppblussingen.

– Om det kan bli fred? Jeg vet virkelig ikke. Men det jeg vet er at menneskene på Gaza ikke er dårlige mennesker. De er bare mennesker, akkurat som meg, som vil ha fred. Og så mange av dem er barn, jeg skulle ønske jeg kunne ta dem ut.

Da Maya var 17 år måtte hun i obligatorisk militærtjeneste. For jenter er det to år. For gutter tre. Ortodokse jøder på torah-skole og palestinske israelere får fritak, men de fleste som nekter av pasifistiske eller politiske grunner blir sendt i fengsel.Maya tjenestegjorde i cyber-enheten.

– Hva gjorde du der?

– Ehm, svarer hun.

– Det er hemmeligstemplet.

Les også: Studenter i Eswatini vil kaste kongen: – Helt uprovosert begynte de å skyte etter oss

Fengselet

Så hva var det som skjedde den dagen da Malak al-Ghaliz var 14 år og ble lagt i bakken av israelske soldater?

Universitas har sett video av situasjonen i forkant av arrestasjonen: av Malak som kneler og holder seg for øynene, av mennesker som skriker «stopp!» på arabisk, og av en soldat som retter pistolen mot henne, før en annen soldat presser henne mot bakken og legger henne i håndjern.

– De tok selfier med meg og lo, sier Malak.

Hun synes det er vanskelig å snakke om arrestasjonen og tiden etterpå.

Malak sier hun ble tvunget til å signere tilståelsespapirer skrevet på hebraisk. Hun kunne ikke hebraisk, og skjønte ikke hva som stod der.

I retten vitnet en soldat som mente hun hadde hørt Malak si at hun skulle drepe en israelsk soldat med kniv.

Malak nektet, men retten viste til tilståelsespapirene, og hun ble dømt til fengsel i tre år for drapsforsøk.

Senere krevde advokaten hennes at retten la frem videoopptakene fra avhø- rene av Malak. Retten konkluderte med rettighetsbrudd. Som mindreårige hadde for eksempel ikke Malak blitt avhørt med foresatte til stede, noe hun hadde krav på. Nå ble fengselsstraffen for fjortenåringen redusert til syv måneder.

Det var likevel syv måneder som satte spor.

I fengselet delte hun rom med ti andre mindreårige jenter. Rommet hadde bare seks senger, og toalettet var i samme rom.

Etter hvert startet en massiv sultestreik i fengselet, ifølge Malak. I flere celler nektet de innsatte å spise, og alt de krevde var følgende: at jentene skulle få to rom i stedet for ett.

Det skulle ta to måneder med sultestreik før jentene endelig fikk hver sin seng å sove på.

Håpet

Nå bor Malak med familien sin i flyktningleiren Jalazone. Faren hennes er egentlig fra Jaffa, en by i nærheten av Tel Aviv. I 1948 ble han og familien kastet ut.

– Vi har ikke mistet håpet om å kunne dra tilbake. Det er derfor vi blir i leiren i stedet for å flytte et annet sted. Da er vi redde kampen er tapt for godt, sier Malak.

Flyktningleiren er i nærheten av bosettingen Beit El. Gjennom barndommen og ungdomstiden har venner av henne mistet livet eller blitt skadet av soldater og bosettere, sier hun.

– Hva liker du å gjøre på fritiden din da?

– Endelig et lystigere spørsmål! Jeg liker å henge med mamma, se på nyheter, høre på musikk og se på Youtube.

– Og hva liker du å spise?

– Maqkluba. Det bare elsker jeg. Det er egentlig en egyptisk rett.

– Hva studerer du?

– Juss på Birzeit University i Ramallah. Etter alt jeg har opplevd håper jeg å forsvare palestinske fanger, og særlig de mindreårige.

Hun sukker tungt.

– Nå er også broren min arrestert. Han er femten år.

Powered by Labrador CMS