En firkantet feberdrøm

Filmhistorien har bydd på mange gode sitater opp gjennom tidene; I Gone with the wind sier Clark Gable «Frankly my dear, I don’t give a damn», I The Godfather sier Marlon Brando «I'm gonna make him an offer he can't refuse». I Minecraft sier Jack Black «First we mine, then we craft».

Filmen starter idet Steve (Jack Black) finner en portal inn i en firkantet verden hvor alt kan bygges. I Minecraft-universets «Underverden» regjerer den slemme, pukkelryggede grisen Magosha. Hun vil ha tak i «The Orb of Dominance» som ville gitt henne makt tilsvarende ringen i Ringenes Herre. The Orb havner på avveie i menneskeverdenen, og det blir opp til en gjeng ikke-så-vanlige mennesker å hindre at Magosha oppnår verdensherredømme. Det er uklart på hvilken måte Minecraft-verdenen og menneskeverdenen er forbundet, men som i alle heltefilmer skjønner vi at det vil gå Galt med stor G dersom grisen med pukkelrygg får det som hun vil.

Det er åpenbart at den stjernespekkede rollebesetningen har fått GODT betalt for å portrettere de intetsigende karakterene i denne filmen.

Noen av filmens ytterst få morsomme scener byr Jennifer Coolidge på, når hun forelsker seg i en firkantet landsbyboer som har forvillet seg ut i virkeligheten. Gjennom kjærlighetens magiske kraft bryter landsbyboeren alle språkbarrierer og snakker plutselig flytende britisk, det er nesten til å fnyse av. Det er med andre ord mye som foregår, og det virker som om spillets nærmest endeløse potensiale har gitt regissør Jared Hess for frie tøyler. Animasjonene er tidvis morsomme – det ligger mye humor i at alt er firkantet. Manuset, kostymene og vitsene er derimot useriøse, og det overdrives såpass at det må ligge en viss ironi bak. Dette kunne potensielt blitt humoristisk, men det blir for mye av alt, og for lite av den kreativiteten som har skaffet spillet sin særegne status. 

For denne filmen er vi to anmeldere istedenfor en, og vi har med oss en 7-åring på laget for å dekke alle målgrupper. En av oss har spilt Minecraft religiøst siden 2011 og den andre har et liv. Mens fanatikeren rister på hodet fordi det åpenbart ikke er mulig å bygge en potet-pistol i spillet (duh), rister den andre på hodet i forvirring fordi verken spill-sjargongen eller alt som skjer på crafting-tablet er forståelig. Man skulle trodd at én av oss i det minste fant filmen fornøyelig, men til og med 7-åringen rister på hodet her og der.

Vitsene er som en wooden pickaxe: dårlig. Bortsett fra én. God gammeldags slapstick, men kun for de voksne. Jason Momoa, i rosa skinnjakke (med frynser), prøver på sin too-cool-for-alt-måte å sparke opp en dør og bommer. Vi ler, og Even (7) utbryter «men det er jo ikke morsomt for meg!». Nei, kanskje er det ikke det, og hvem er det egentlig morsomt for da? Er vi for gamle og han for ung? Må vi ha en 9-5 på TikTok for å forstå dette mesterverket, eller er det rett og slett for billig? 

Vi tar kanskje Minecraft: The Movie litt vel seriøst, men det er fordi presedensen som blir satt her er ganske skummel. Minecraft er en dårlig film proppfull av memes og marketing, og har prestert å tjene 845.2 millioner dollar på litt over en måned. De som var redde for at Marvel ville ødelegge filmens fremtid, har skumlere ting å bekymre seg for, nemlig Jack Black og Jason Momoa i rosa skinnjakke (med frynser). Tik-Tok-fråtsende ungdommer biter kanskje på kroken på grunn av utallige videoer fra kinosaler som går fra vettet når Jack Black sier «Chicken Jockey», for det er ikke filmens kvalitet som har ført til dens suksess. På slutten av filmen overvinnes grisen Magosha, men de ekte taperne er publikum.