Norske studentmedier bør samles i ett mediehus

Ved inngangen til sommerferien meldte Studvest at de faser ut papiravisen grunnet dårlig økonomi. Universitas brukte saken til å argumentere for pressestøtte til norske studentmedier.

Som tidligere studentjournalist sympatiserer jeg med saken. Likevel er det en passiv holdning til de utfordringene studentjournalistikken har. Det man i praksis sier, er at man er avhengig av en dobbeltsubsidie for å gå rundt: både tilskudd fra velferdstingene (som man får i dag) og pressestøtte.

Jeg savner at noen i stedet snakker om det egentlige problemet, nemlig at studentmedienes dårlige økonomi skyldes at ingen leser eller lytter til det vi produserer. «Annonsene uteblir, og inntektene som tidligere gjorde det mulig å gi ut avis, er ikke lenger til stede», skriver Studvest.

Ordet «ingen» er selvfølgelig en overdrivelse, men ikke langt fra sannheten. Det er til enhver tid 300.000 studenter i Norge, men svært få av disse bruker studentmediene som kilde til nyheter og underholdning. Det gir oss dårlig økonomi og resulterer i journalistikk som er lite relevant. Kvaliteten på studentjournalistikken er skyhøy, men uten publikum har den ingen slagkraft.

Derfor mener jeg at en samling av norske studentmedier under ett felles navn, én nettside og én radiokanal er et forsøk på å løse disse utfordringene. Og det er tre hovedtanker bak ideen:

Den første handler om å samle studentmassen om ett produkt, for innholdet er ofte relevant på tvers av studiebyene. Samarbeid sørger også for muligheten til massiv satsing på journalistikk som handler om nasjonal studentpolitikk. Og man får samtidig flere journalister som kan lage dette innholdet. Likevel mener jeg at alt det gode lokale innholdet bør ivaretas. Kritikk av Studentersamfundet i Trondheim, SiOs millionoverskudd i Oslo og annet, kan samles under egne faner og trykkes i de lokale papiravisene. 

Den andre handler om jobben med å selge annonser. I stedet for fire–fem lokale markedsavdelinger som prøver å selge annonseplass i sin egen, dårlig leste avis, kan man heller få én stor markedsavdeling som selger et godt lest produkt. Vi kan bli den fremste annonseringsplassen for selskaper som ønsker å nå ut til alle norske studenter.

Den tredje handler om utveksling av kompetanse og tjenester. I Trondheim er for eksempel en stor del av driften finansiert gjennom egenutviklede tjenester. Nettsiden ibok.no bidrar med over en halv million kroner årlig i inntekter. Og dette er inntekter vi kunne mangedoblet med resten av norske studentmedier i ryggen – altså inntekter som igjen kunne blitt fordelt på de lokale redaksjonene.

Forslaget har noen utfordringer, som fordeling av inntekter på lokale redaksjoner og håndtering av konflikter om redaksjonelt innhold. Men jeg inviterer likevel redaktører og daglige ledere til å gi ideen litt juling neste gang dere møtes til en pils. For det eneste som er sikkert er at kampen om lesere og lyttere bare vil bli vanskeligere i fremtiden – og derav en stadig mer utsatt økonomi. Å ha ideer om hvordan studentjournalistikken skal overleve, er deres ansvar.

Universitas Oslo, Universitas Trondheim, Universitas Bergen – det klinger vel ikke så altfor verst?