«Klar tale» fra studentene

Første september kunne vi lese i Universitas at [Studentparlamentet har gått inn for radikal kjønnskvotering ved ansettelser](1). Det vekket temperamentet i den relativt spinkle kroppen jeg lever i.

Etter tredjegangs gjennomlesning fikk jeg roet mitt temperament og akseptert denne udugeligheten fra Studentparlamentets side, men jeg sitter fortsatt igjen med to spørsmål:

For det første lurer jeg på om Studentparlamentet generelt, og Sosialdemokratene og Venstrealliansen spesielt, virkelig mener det er viktigere å prioritere en jevn kjønnsbalanse fremfor kompetanse?

Som student ved det som i dag er rangert som det 75. beste universitetet i verden, hadde jeg håpet at Studentparlamentets mål ville vært å løfte universitetet fra denne gropa, heller enn å bruke tid på i det hele tatt å diskutere kvotering.

Det er meg rent likegyldig hvilket kjønn foreleseren eller andre ansatte ved universitetet har. Det eneste jeg forventer er at jeg kan være trygg på at universitetet har ansatt den best kvalifiserte søkeren. Den tryggheten er åpenbart for mye å be om.

For det andre: Når Tine Engvik fra Venstrealliansen på slutten av artikkelen i Universitas sier følgende: «Tiltaket er klar tale fra studentene», lurer jeg på hvem i all verden Engvik tror hun har i ryggen?

Til sammen 13,5 prosent av alle studentene avga stemme ved årets valg. Enda færre enn disse igjen stemte på lister som støttet radikal kvotering, men likevel presterer Engvik å påstå at dette er klar tale fra studentene? Rettere sagt er vel det så langt fra klar tale man overhodet kan komme.

Man skulle tro at Studentparlamentets medlemmer ville prioritere å jobbe for at studentene skal få best mulig forutsetninger for å prestere. Så feil kan man altså ta.