Stabilt ustabilt, som alltid?
Som student teller hver bidige krone, og spørsmålene følger: Burde jeg ta meg råd til den tyggispakka eller ikke, billig eller bra oppvaskmiddel, god eller middels god lunsj? Og sånn skal det jo være.
Disse pirrende, men på en måte forførende øyeblikkene i studenttilværelsen sliper deg som menneske, og det for det meste til det bedre. Jeg idylliserer dem, uten tvil.
Problemet mitt starter bare når min studenttilværelse går fra forførende-pirrende til vredefremkallende. Altså i øyeblikk det som student ikke lenger er snakk om kroner, eller å balansere hårfint, men heller skjebnesvangre øyeblikk. Eksempler på disse er prinsippfaste billettkontrollører som gir deg bøter for en hver minste feil (når månedsbilletten allerede koster så mye som 466 kroner for studenter!), kjipe utleiere, bruktbutikker som snart er på linje med Louis Vuitton i pris, eller når du må på Joker en søndag fordi du glemte mais – og finner ut at tre-pakken koster 45 kroner! Dette vekker vonde minner bare ved å skrive, og jeg er plutselig blitt så voksen at politikk påvirker meg direkte!
Samtidig vil det også fra høsten av straffe seg ekstra å bomme på studium, for i studenters velvære eller nysgjerrighet, der kan man alltids spare, og dette ser ut til å gjelde bredt i det politiske spekteret. I 2019 innførte Solberg-regjeringen gradsomgjøringslån for å få flere til å fullføre utdanningen. Før fikk man 40 % av studielånet omgjort til stipend ved å bestå eksamener, mens etter ordningen blir 25 % omgjort underveis, og de resterende 15 % først etter fullført grad. Og nå strammes det inn atter en gang. For som NSO-leder Sigve Næss skrev i Klassekampen: «samtidig som regjeringen skryter av å ha økt studiestøtten, et sårt tiltrengt tiltak, unnlater de å nevne endringene som gjør at de som velger feil studium mister over halvparten av stipendet». Nå blir 25 prosent av lånet gjort om til stipend kun hvis du fullfører graden, mens 15 prosent omgjøres ut ifra hvor mange studiepoeng du har bestått.
Jeg blir til tider apatisk, ofte irritert, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal rette kritikken. Men en ting er sikkert: det har vært for mange vredefremkallende øyeblikk i det siste, og verken dagens eller tidligere regjering slipper unna en lynrask fingerhilsen fra meg.