GRATISPRINSIPPET: Praksis er i aller største grad en del av utdanningen vår, og må derfor være gratis, på lik linje med forelesninger og seminarer, skriver Maria Jostad.
GRATISPRINSIPPET: Praksis er i aller største grad en del av utdanningen vår, og må derfor være gratis, på lik linje med forelesninger og seminarer, skriver Maria Jostad.

Ulik prislapp på UiO-studier

Gratisprinsippet står høyt i offentlige utdanningsinstitusjoner, men Universitetet i Oslo sikrer ikke økonomisk likebehandling blant sine studenter.

Publisert Sist oppdatert

Psykologi- og medisinstudentene ved UiO får reiserefusjon hvis de har praksis utenfor Ruters sone 1. Det får ikke jeg og andre lektorstudenter, selv om vi studerer ved samme universitet. Jeg er ute i en ni ukers intensivpraksis, og praksisskolen min ligger ikke i sone 1. Et månedskort for en student i to soner koster 845 kroner. Det er 368 kroner mer enn et månedskort for kun en sone. På ni uker vil jeg til sammen bruke 976 kroner, i tillegg til den summen jeg ellers bruker på kollektivtransport.

Å punge ut i underkant av en tusenlapp ekstra i løpet av et semester er kanskje ikke den største tragedien, men det hjelper ikke en fattig student. Poenget er ikke den konkrete summen, men hvor urettferdig det er at jeg må betale for dette, når andre UiO-studenter slipper.

Les også: "SiO er intenst udemokratisk"

Fryden ved gratisprinsippet brister når enkelte studenter må betale av egen lomme, for å gjennomføre obligatorisk praksis.

Jeg unner hardtarbeidende psykologi- og medisinstudenter reiserefusjon, men det er bekymringsverdig at det er ulik praksis ved en og samme utdanningsinstitusjon. Når det finnes ressurser for å betale reiseregningene til enkelte UiO-studenter, er det vanskelig for meg å forstå hvorfor det ikke er mulig å gi den samme refusjonen til lektorstudentene.

Gratisprinsippet for høyere utdanning i Norge, er unikt i verdenssammenheng og noe vi skal være svært stolte av. Gratis utdanning gjør at alle, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, har mulighet til å ta høyere utdanning. Tilsynelatende.

Fryden ved gratisprinsippet brister når enkelte studenter må betale av egen lomme, for å gjennomføre obligatorisk praksis. Praksis er i aller største grad en del av utdanningen vår, og må derfor være gratis, på lik linje med forelesninger og seminarer. Praksis er ikke bare en obligatorisk komponent i studiet, men selve kjernen i profesjonsutdanningene. Gjennom praksis får vi komme tett på yrkeslivet, allerede mens vi studerer. Like fullt er praksis viktig for å sjekke om vi er egnet til yrket vårt. Vi er ikke bare i praksis for vår egen faglige utvikling, men også for å sikre at fremtidens lærere, leger og psykologer kan ta hånd om elever og pasienter. Praksis er til samfunnets beste. Det skulle bare mangle at UiO støttet oss økonomisk for å få praksisen gjennomført.

Les også: "Ber vi om for mye?"

Hvis UiO faktisk mener at det er like viktig å utdanne lærere, som psykologer og leger, så må universitetet gi oss de samme økonomiske forutsetningene.

Større utgifter skaper et behov for høyere inntjening. Når lektorstudenter må ta av egen lomme, for å betale tilleggsbilletten, må mange studenter jobbe mer for å få det til å gå rundt økonomisk. Å være i praksis er å være i hundre prosent jobb. Vi er på skolen fra åtte til fire, mandag til fredag, i ukesvis. At mange studenter må bruke kveldene og helgene til å jobbe, betyr at vi jobber mye over en fulltidsstilling. Dette er krevende fysisk og psykisk. Mange lektorstudenter jeg snakker med, holder på å jobbe seg i hjel. De blir slitne, og klarer derfor ikke prestere sitt beste i praksis. I ytterste konsekvens gjør dette at mange lektorstudenter ikke får utviklet seg godt nok i praksisperioden, og at vi ikke blir så gode lærere som vi kunne ha blitt.

Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for at kun enkelte studenter får dekket reiseveien, men det er lett å spekulere. Det er ingen hemmelighet at læreryrket har en lavere status, enn lege og psykolog. Når UiO legger opp til at lektorstudenter må jobbe mye ved siden av praksis, så er det en måte å opprettholde lavstatusen til læreryrket. Det er tydeligvis ikke like viktig at jeg har tid til å lese pensum om kveldene, og kommer uthvilt på praksis mandag morgen, som mine venner på psykologi og medisin. Jeg skal jo bare bli lærer. Hvis UiO faktisk mener at det er like viktig å utdanne lærere, som psykologer og leger, så må universitetet gi oss de samme økonomiske forutsetningene.

Jeg kunne rettet denne kritikken mot Det utdanningsvitenskapelige fakultet og Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS), men det er allerede gjort. Da Khrono i januar 2020 skrev om at lærerstudentene ved Oslomet får reiserefusjon, mens lektorstudenter ved UiO ikke gjør det, svarte daværende instituttleder ved ILS Rita Hvistendahl: «vi har dessverre ikke de nødvendige økonomiske ressursene til å innføre en refusjonsordning nå.» Hvis jeg skal ta det Hvistendahl sa for god fisk, så ligger ansvaret på UiO sentralt.

UiO må omfordele sine budsjetter, slik at ILS får de nødvendige økonomiske resursene de trenger til å gi, og administrerere, tilbakebetalingen. Jeg mener alle UiO-studenter bør ha de samme rettighetene. Hvis Svein Stølen er enig med meg i det, så forventer jeg at lektorstudentene får reiserefusjon snarest. Såpass respekt bør fremtidens lærere kreve av sin utdanningsinstitusjon.

Universitas presiserer: I denne kommentaren kan det fremstå som om medisinstudentene ved UiO får reiserefusjon ved alle praksisperiodene under studiet, det stemmer ikke. Medisinstudentene får kun reiserefusjon på sin 12-ukers langpraksis, men må ellers betale for ekstra soner, på lik linje med lektorstudentene.

Les også: «Ensomme fellesskap»

Powered by Labrador CMS