Pils i park – et smitteverntiltak
Studentenes dalende livskvalitet ser ikke ut til å stoppe politiet fra å skremme unge vekk fra parken og inn i trange hybeler, i smittevernets ånd. Men gjør de seg selv en bjørnetjeneste?
Da vårsolen meldte sin ankomst, trakk store deler av hovedstadens unge befolkning til byens grønne lommer. Gjerne med noen lunkne øl i bærenettet. Same procedure as every year!
Politiet har tradisjon for å se gjennom fingrene med uskyldig parkpilsing, men ikke i år. Rett før påske gikk stabssjef Harald Nilsen i Oslo politidistrikt ut i Aftenposten og advarte om at politiet ville håndheve forbudet om drikking på offentlig sted strengere enn vanlig under pandemien, fordi «smitteverntiltakene har en tendens til å ikke bli fulgt i takt med alkoholinntaket».
Les også: «Fysikere tror ikke på noen verdens ting»
Man kan mene mye om den generelle debatten om pils i park. Uansett er det kritikkverdig at politiet bruker bestemmelsen om alkoholkonsum på offentlig sted som et middel for å slå ned på noe annet: brudd på smittevernreglene. Politiet velger å benytte en så godt som sovende paragraf for å skremme unge vekk fra de sosiale mulighetene vårsola byr på, i frykt for at de hypotetisk sett kan bryte smittevernreglene.
De har allerede hjemmel og burde uten tvil slå ned på brudd på smittevernregler – det er vi alle tjent med. Men en øl, eller fem, gjør ikke parkfolket uten videre til smittevernbrytere og koronaspredere. De aller fleste tar seg ikke en kritikkverdig fest på St. Hanshaugen. Politiet burde holde seg for gode til å la fåtallets arroganse være bakgrunnen for kollektiv avstraffelse.
Å få plass til ti gjester med to meters avstand i én studentbolig må nok overlates til verdensmesterskap i Tetris
Det er heller ikke til å stikke under stol at politiet møter seg selv i døra ved å gå hardt ut mot parkpilsing. Ifølge Folkehelseinstituttet er det lavere risiko for smitte utendørs, og de anbefaler generelt å møtes ute. Den oppfordringen tar parkfolket på alvor, tross sur vind og tette skylag. Dersom politiet skremmer ungdommen vekk fra parken og inn i private hjem, vil politiet i langt mindre grad kunne kontrollere at smittevernet ivaretas. Det taler for at politiet burde la paragrafen sove ekstra tungt i år.
Diverse mediehus har ikke vært vonde å be i dekningen av parkpilsingen, og fotografenes telelinser yter parkfolket, og de mange forholdsreglene de faktisk tar, ingen rettferdighet. I 2021 er illusjonen av en folkeansamling blitt klikkvennlig. Bruken av uærlig bildemateriale blåser problemet ut av proporsjoner og bidrar til ytterligere stigmatisering av unge som ønsker en smittevernvennlig måte å samles på, midt i en pandemi.
Les også: «Den gjengse student har mye å tjene på en høyere suspekt-hippie-faktor»
En snau måned har gått siden politiets advarsler, og det er fint å se at få lot seg skremme av de tomme truslene. Så vidt undertegnede bekjent har ikke uvanlig mange blitt tatt for parkpilsing, og i ettertid fremstår det hele som skremselspropaganda. Det er uklart hvorvidt politiet vil fortsette den uttalte jakten på øltørste parkgjengere i mai. Blant dem er mange studenter med et sårt behov for sosialt samvær, og et snev av normalitet.
For det er ingen tvil om at studentene kommer dårlig ut av pandemien. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Shot) avdekket forrige uke at over halvparten av studenter ofte eller svært ofte føler seg isolert eller utenfor, eller at de savner noen å være sammen med. Nesten én av fire studenter har tenkt på å ta sitt eget liv.
Dagens tiltak gagner i høyeste grad livskvaliteten til de som allerede har mest, mens studentene sitter igjen med svarteper
Alkoholkonsum i park er på ingen måte løsningen på de langvarige og alvorlige problemene i studentgruppen, som ifølge Shot-resultatene har blitt verre under pandemien. Likevel er det påfallende å se hvor lett myndighetene tar på å skyte ned enhver mulighet for studenter til å føle på normalitet.
Smittevernreglene kommer ofte studentenes sosiale liv til kort. Mens den øvre middelklassen kan nyte sine bobler på terrassen med god avstand, har den gjengse, trangbodde student verken en romslig bolig eller en privat hage til rådighet. Å få plass til ti gjester med to meters avstand i én studentbolig må nok overlates til verdensmesterskap i Tetris; det er ikke praktisk gjennomførbart for studenter flest.
Slår et slag for studentprestene: «Samtaler verdt å bevare»
Folk er ikke i parken for å bli fulle, men for å ha en lavterskel måte å møte etterlengtede venner på. Det er kanskje spesielt viktig for studentene, som kan virke å være blant pandemiens store tapere. En student med to meters avstand i parken, eventuelt med en øl i hånden, er bedre enn både 1) en student på en smittefarlig hjemmefest utenfor politiets radar og 2) en isolert student med mørke tanker på hybelen.
Løsningene på smittespredning og studentenes uhelse er langt fra så simple. Likevel kan myndighetene, og mediene, styre unna å sette symbolske, og sannsynlig kontraproduktive, kjepper i hjulene på det sosiale livet til de som har lite å rutte med. Dagens tiltak gagner i høyeste grad livskvaliteten til de som allerede har mest, mens studentene sitter igjen med svarteper.