IKKE RÅD: For selv om vi studenter har ventet, lengtet og drømt om utelivet, er det mange som ikke egentlig har råd til det, skriver Sofie Martesdatter Granberg.
IKKE RÅD: For selv om vi studenter har ventet, lengtet og drømt om utelivet, er det mange som ikke egentlig har råd til det, skriver Sofie Martesdatter Granberg.

Utepils med bismak

Den etterlengtede gjenåpningen svir i studentbudsjettet.

Publisert Sist oppdatert

Forrige uke overrasket regjeringen både utelivet og dets gjester, da de på kun noen få timers varsel løftet restriksjonene på skjenkingen. Jeg er ikke kjent for å være vond å be, tirsdag eller ei. Så i to-tiden fant jeg veien hjem i passasjersetet til en godhjertet bartender etter årets første sene utekveld.

Gleden over å endelig kunne dra ut på bar med gamle og nye venner, har nok flere enn meg fått kjenne på igjen den siste uken. Derfor tror jeg også flere har kjent bismaken av gjenåpningen. For selv om vi studenter har ventet, lengtet og drømt om utelivet, er det mange som ikke egentlig har råd til det.

Les også: "Dannelse, ikke bare utdannelse"

I ungdomsårene er det nærmest glorifisert å skeie ut.

Både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen har bekreftet gang på gang i løpet av pandemien at det å spise og drikke ute i godt lag er viktig for nordmenn. Å kunne returnere til byen når den åpner har aldri blitt omtalt som et privilegium, men heller som en del av norsk kultur som vi alle kan enes om.

Noe annet norske politikere har kunnet enes om det siste året, er at studiestøtten burde vært høyere. NRKs partiguide for fjorårets stortingsvalg viste at samtlige partier ønsket å bedre studentenes kjøpekraft, og flere partier tallfestet en økning i studiestøtten til både halvannen og to ganger folketrygdens grunnbeløp. De sterkeste løftene kom fra venstresiden, og følgelig gikk mange studenter til urnene og stemte for et regjeringsskifte. Men selv da dette ble et faktum, tok det forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe kun én uke på ministerpost å trekke dette løftet tilbake, på spørsmål fra VG.

Les også: "Tre grunner til å skrive oppgaven din på norsk"

Likevel skulle jeg ønske at jeg og mine medstudenter også hadde spillerom nok til å ikke alltid leve på en slags økonomisk idealtid.

Studenters kjøpekraft i baren har sunket de siste årene, kunne vi stadfeste i ølbarometeret i Universitas’ jubileumsutgave i desember. Selv om vi har fått en ekstra måned med støtte, har resten av samfunnet dratt fra oss i kjøpekraft under pandemien. Studiestøtten har igjen duppet under 1,2G, viser tall fra NSO, og på toppen jobber mange studenter i de mest pandemiutsatte jobbene i landet.

Så når samfunnet atter en gang åpnes opp, og politikerne skåler og smiler til kameraene i feiringen av åpne tappekraner, står mange studenter og ser på fra sidelinjen. Vi burde i hvert fall gjøre det. Min egen gjenåpningsuke etterlot et krater i privatøkonomien min, og strømstipendet som tikker inn på konto denne uken, kunne like så godt ha vært et gjenåpningsstipend.

Nå skal jeg ikke legge ansvaret for at jeg hadde en dyr kveld på byen over på regjeringen, det får stå på min egen økonomiske dømmekraft. Likevel skulle jeg ønske at jeg og mine medstudenter også hadde spillerom nok til å ikke alltid leve på en slags økonomisk idealtid. Vi fortjener også rom til å ta én frisluppen kveld og kaste oss med i feiringen av et normalt liv, feire en bursdag, eller dra ut for å glemme en dårlig eksamen, uten at det velter både husleia og strømregningen.

Ikke bare er det menneskelig å gjøre feil, i ungdomsårene er det nærmest glorifisert å skeie ut. Samtidig tillater vi at studenter lever med så lite økonomisk slingringsmonn at en liten utskeielse risikerer å få ringvirkninger inn i de helt nødvendige postene på et studentbudsjett. Noen hundrelapper mindre på konto enn planlagt etter en ekstra drink, dessert til maten eller taxi hjem i kulda, merkes godt i et studentliv. Spesielt når samfunnet rundt oss bare blir dyrere.

Månedskort, gulost, strøm og pensumbøker er ikke luksusvarer. Likevel spiser de raskt opp et studentbudsjett, og vi ser prisene krype oppover og dra fra studiestøtten. I Oslo er mange studenter nødt til å betale så høy husleie at studiestøtten alene ikke er til å bli mett på. Snittleien på et rom i kollektiv i hovedstaden er på 6300 kroner, ifølge hybel.no. Gjennom et år utgjør det hele 60 prosent av studiestøtten. Rommet for å dra ut og more seg på voksenmåten er ikke stort, muligheten til å spare til uforutsette situasjoner er tilsvarende liten. Så når man først har sagt ja til å kjøpe seg en og to pils for mye, er det ikke bare bare for en student å hente seg inn igjen.

Nødvendigheten av utepils, kafébesøk og restaurantmiddager kan man få diskutere opp og ned og i mente. Faktum er uansett at utelivet er like mye en byggekloss i norsk kultur som det er en dyr fritidsaktivitet. Det er også et symbol på at her i Norge, her har vi råd til å hygge oss og slippe oss litt løs. Studentene fortjener også å få ta del i dette, uten at et lite frislipp skal få frata oss all kontroll. Ikke minst etter alt det både dagens kull og de kommende kullene med studenter har ofret av frihet, ungdom og glede de siste årene.

Les også: "Krympende ytringsrom i akademia"

Powered by Labrador CMS