Akademisk nytenkning

– Næringslivet ser ikke på universitetet som en viktig rekrutteringskilde, uttalte Olaf Stene fra Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) på et debattmøte i regi av Universitetet i Oslo (UiO) i november.

Det kan ikke sies tydeligere: Akademia mangler relevans for næringslivet. Lenge har akademikeres stemme vært etterlyst i samfunnsdebatten, i mediene, der slagene utkjempes, og der politikken utformes. Men også næringslivet burde være et målområde for akademisk satsning. Næringslivet trenger akademias kunnskap. Og akademia trenger at befolkningen som helhet, og særlig næringslivet, har nytte av akademia; rett og slett fordi det er skatteinntekter fra det private næringsliv som betaler gildet. Men dette faktum står i grell kontrast til at akademikere flest liker seg i tårnet sitt. Paradoksalt nok belønnes også professorene for å sitte der, da de blir bedømt etter antall publikasjoner.

I Norge har man valgt en relativt åpen og upretensiøs bachelorgrad. Alle skal med. Likevel later man som man skal utføre relevant forskning på mastergraden, til tross for at man ikke har det utdanningsmessige grunnlaget for å gjøre det. Resultatet er at forskningen som blir gjort er irrelevant for akademia, eksemplifisert av at det ikke er publiserbart. Når det da heller ikke er relevant for næringslivet, har man et problem. Mastergraden blir slik kun en trening til doktorgraden, noe som fremstår som meningsløs ressursbruk når flertallet av studenter ikke vil inn i akademia, men studerer for å høste kunnskap de senere vil få bruk for i arbeidslivet.

Det er selvfølgelig stor forskjell på hvordan ulike fakulteter interagerer med næringslivet. Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet (MatNat) har for eksempel et utbredt samarbeid med forskningsinstitusjonene SINTEF og Norsk regnesentral. Det nærmeste Det humanistiske fakultet (HF) og Det samfunnsvitenskaplige fakultet (SV) kommer næringslivet, er Bunnprisbutikken på Fredrikkeplassen. Det gjøres spede forsøk på interaksjon, som for eksempel Vitenskapsbutikken, en tjeneste der næringslivet kan legge inn problemstillinger de ønsker belyst. Men det hjelper ikke når professorenes engasjement i hovedsak er knyttet opp mot egen forskning.

Det medisinske fakultet kan trekkes fram som motpol. Studiet er matnyttig til tusen med mye interaksjon og utplassering i institusjonene man skal jobbe, med minimal fokus på egen forskning. Hvis man ønsker, kan man ta et år forskningsfri med stipend fra Forskningsrådet og ta skrittet over i forskernes rekker. Det gir det beste fra to verdener. UiO har ikke råd til å bli en dinosaur uten samfunnsrelevans. Akademikerne må komme seg ut av tårnet sitt og ned på gølvet der meningsdannelsen skjer, ut i samfunnet der verdiskapningen skjer og ta verden og virkeligheten på alvor. I dag er akademia til kun for forskerne og byråkratene.