Av olje er du kommet
De er få, de har liten makt, men de er sårt tiltrengt i norsk akademia, de tre professorene ved Universitetet i Bergen (UiB) som nylig gikk ut mot de norske forskningsmiljøenes flørt med Statoil.
Ledelsen ved UiB har underskrevet nok en sponsoravtale verdt 55 millioner kroner, og professor i oseanografi Peter Haugan, klimaforsker Helge Drange og helseprofessor Gunnar Kvåle kaller det hele uetisk og klimafiendtlig. De mener satsing på økt oljeutvinning er noe et universitet må si nei til.
UiB-avtalen er ikke unik: Akademia-avtalen som i november ble etablert mellom sju norske forskningsmiljøer og Statoil, er verdt totalt 450 millioner kroner. Universitetet i Oslo fikk 20 millioner kroner i 2009. Men her på berget er det forbausende taust om hvilken makt det gir en av våre verste miljøsyndere.
Få er bevisst hvor mye av norsk forskning som er berammet og indirekte styrt av oljedryppende sponsormidler. Når Statoil bestemmer hvilke områder det skal forskes på, ligger hovedfokus naturligvis på økt utvinning av olje og gass. Ved UiO har det dreid seg om å finne løsninger som gjør oljenæringen enda mer rustet i møtet med problemer, altså alt som kan hindre dens videre ekspansjon. På denne måten ligner en stor del av Akademia-avtalen mer på konsulenttjenester for Statoil enn forskning, påpeker oljehistoriker Helge Ryggvik.
Han mener dessuten at det fortsatt finnes lite eller ingen uavhengig samfunnsforskning om petroleumssektoren. Forskningen skjer på oljeindustriens premisser, og problemer og løsninger defineres deretter. Når alle sier «ja» på Statoil-språket får vi ingen kritikk, forbedring eller kreativitet. Resultatet er at Statoil kan gjøre store feil, og at vi ikke evner å finne andre løsninger.
Hva da med den forskningen Statoil misliker? Talende er følgende eksempel: I 2005 skrev Ryggvik og hans kollega ved Universitetet i Stavanger, Ole Andreas Engen, en kritisk rapport om Statoil. Kort tid etter kontaktet ledelsen i selskapet UiO og UiS og oppfordret dem til å sanksjonere de to ansatte, ifølge dokumenter Morgenbladet har lest.
Vel så oppsiktsvekkende er det at Akademia-avtalen forplikter UiB til å arbeide for positiv medieomtale rundt forskningen som avtalen omfatter. De låner sin troverdighet og blir en del av Statoils merkevarebygging. I et slikt rom kan kritiske stemmer fort bli forsiktige. Et universitet – den kanskje aller fremste samfunnsarenaen for kritikk og refleksjon rundt oljeavhengighet, ikke-bærekraftig industri, skattlegging og åpenhet – er med andre ord bundet opp av forretningshensyn. Da befinner vi oss på et etisk minefelt langt utenfor vanlige spørsmål om objektivitet og uavhengighet. Akademia-avtalen er et eksempel på forskning som kan lede oss galt av sted.
UiB-rektor Dag Rune Olsen sier riktignok at en del av forskningsmidlene skal gå til renere oljeutvinning i allerede eksisterende områder, slik at sårbare felt kan skånes. Men det framstår som lite annet enn det typiske sirkelargumentet – det falske dilemmaet – som oljeentusiast Jens Stoltenberg hamrer inn gang etter gang: Hvis ikke vi utvinner rent, gjør andre det skittent. Det er vanskelig å se for seg utvikling av teknologi for oljeutvinning uten at det fører til at vi utvinner mer. Som en parallell kan man spørre: Ville man signert sponsoravtale med tobakkprodusenten Lucky Strike, hvis målet var å utvikle sigaretter som er litt mindre skadelige? Samme hvor godt det hele blir forsøkt presentert: Statoil har ingen interesse av å legge til rette for de store samfunnsomveltningene som må til for å takle klimaproblemene.
Realfag og oljeteknologi er tilsynelatende den yndigste grenen innen forskning og utdanning. Statoil er den mest attraktive arbeidsgiveren for studenter både i økonomi- og ingeniørfag, og det er ikke rart: Få bransjer har mer offensiv satsing på talenter gjennom velutbygde internship-ordninger, og få aktører har like mye å lokke med enten det er studieturer til Singapore eller luksuriøse rekrutteringsmiddager.
Vi har lenge stått overfor en «brain drain» til oljebransjen. Det er fortsatt her det kommuniseres at karrieren, pengene og tryggheten ligger, til tross for at verden utenfor roper at vi må tenke nytt – og det fort. Når stadig nye storkontrakter signeres med akademia blir det stadig like vanskelig å finne veien ut av oljealderen.
I den vestlige, liberale verden har vi en urokkelig tro på at kunnskap og viten vil lede oss mot et stadig bedre samfunn. Av forskning klinger det kreativitet, utvikling og vekst. I dette rommet av innbitt teknologioptimisme kan Statoil lett overbevise. Samtidig er det nettopp her at vitenskapen viser sin utilstrekkelighet. Den bringer oss ikke videre, tvert imot kan den rettferdiggjøre og lede oss dypere inn i et system vi vet vi må komme oss ut av.