Bedre stemme enn Kurt

– Vi er de smarteste i landet her.

Min venn Lars gliser selvtilfreds og ser seg over skulderen før han fortsetter.

– Vi kan ikke overlate til Idol-gutter hvis IQ er omvendt proporsjonalt med størrelsen på tannglipa og rustne rånere som Martin Schanche å bestemme i dette landet. Derfor er det sinnsykt viktig at vi studenter stemmer. Lenge leve elitestyret, sier han og gulper i seg lunken lørdagskaffe.

– Joa, nikker jeg. – Men det er vel ikke akkurat noen av partiene som fremstår som spesielt studentvennlige?

– Det er så typisk deg å tenke sånn. Hvis du for én gangs skyld kunne droppe den jævla studentvinklinga og tenke deg at du er en samfunnsborger i stedet. Demokrati æ\'kke gratis, mann! Og nå som folk flest driter i å stemme er det viktigere enn noensinne at du og jeg, opplyst og pen ungdom, tar litt ansvar her, hæ?

Jeg svarer ikke. Ser ned på kafébordet foran meg, der brosjyrer og pamfletter ligger strødd. Roser, kløver og blå faner, nyliberale, gammelkommunistiske, liksomdemokratiske og kvasiintellektuelle slogans, stygge tryner i alle fasonger som ser meg dypt inn i øynene. Ellen Horn som slikker Rune G. i øret. Erling Fossen. Herregud.

– Men de fleste studenter er jo egentlig bønder, innvender jeg. – De har sitt nærmeste stemmelokale i en eller annen låve 1000 kilometer herfra og aner knapt hvem de stemmer på. Du kan jo ikke regne med at de skal engasjere seg?

– De som ikke har hatt vett til å melde flytting til Oslo driter jeg langt i, sier Lars. – Det handler om å ta ansvar, mann. Om å påvirke der du bor her og nå. Og for deg er det uansett ikkeno\' issue, du har jo tråkka rundt i Oslo i 30 år!

– Bare 27! sier jeg, litt for høyt. Jenta på nabobordet ser opp.

Lars vifter med armene, og en servitør stanser ved bordet vårt.

– Vi skulle gjerne ha to kopper studentdemokrati latte og en ciabatta med stemmesalat og valgflesk til min venn her, sier Lars syrlig, synlig fornøyd med sitt eget vidd.

Servitøren ser spørrende på meg.

– Vi skal bare ha to kaffe, sier jeg, og han forsvinner bak baren.

– Nå, hva sier du? Kommer du til å stemme? spør Lars.

Jeg svarer ikke. Ser ned på kafébordet foran meg, der brosjyrene blander seg i en sirkulerende smørje av farger og budskap, det går rundt og rundt, jeg griper tak i bordkanten, Lars sklir ut av synsfeltet, Rune G., Ellen H. og Erling F. går i oppløsning, det er som om essensen av noe vesentlig fyller rommet til bristepunktet; taket revner og en buldrende stemme brøler med basunrøst: «Én mann, én stemme!». Så stilner alt.

– Kort eller kontant?

Det klirrer i kaffekopper og servitøren ser spørrende på meg.

– Hallo? Hva skjer? spør Lars.

– Jeg skal stemme, sier jeg.