Dårlig sektoversikt
For andre gang har sekten Kristi forsamling sneket seg til å bruke rom ved Universitetet i Oslo til sine spesielle bibelmøter. Universitetet vet lite om sekter og enda mindre om hva rommene på Universitetet brukes til.
Da universitetsledelsen for tre uker siden ble gjort oppmerksom på at Kristi forsamling fortsatt holdt sine bibelmøter ved Universitetet fikk de ett års karantene fra universitetsområdet. Dette gjaldt også den kristne organisasjonen Ny generasjon, til tross for at de ikke hadde noe med Kristi forsamling å gjøre.
Ny generasjons problem var først og fremst at de hadde sine møter på samme tid og sted som Kristi forsamling. I utgangspunktet må vi derfor tilgi Universitetet for at de i kampens hete lempet ut Ny generasjon sammen med Kristi forsamling. I mylderet av forsamlinger er det ikke lett for utrente øyne å skille hva som er en sekt og hva som er en organisasjon som er litt mer religiøs enn det vi er vant med.
Hvis vi leser avisa til Ny generasjon, JesusAvisa, gir den ikke mye rom for grubling. Den inneholder bare glade mennesker, helbredelse, omvendte syndere samt litt troskyldig mobbing av Darwin. Derfor, sett i fra et akademisk synspunkt der skråsikkerhet er helligbrøde, ville det ikke være noe tap om de måtte finne et annet sted å være.
Likevel, det finnes så vidt vi vet ingen anklager om hjernevask. Ingen anklager fra foreldre som ikke kjenner sine barn igjen. Ingen utestengelser fra universitetsområder i utlandet. Ingen tidligere medlemmer som desperat prøver å finne seg selv igjen.
Det er på disse over nevnte områdene Kristi forsamling sliter. Ved forrige telling var forsamlingen utestengt fra over 100 universitetsområder på verdensbasis.
I 1998, da de holdt møter under navnet Fre Dax i Helga Engs hus, ble Universitas\' fotograf nektet å være med inn for å ta bilder. På Ny generasjons lovsangmøte forrige uke ble det bedt om at både Universitasfotografen og kameraet hans måtte frelses. Gode bilder ble det også. Slike ting kan gi et hint om hva som er en sekt og hva som ikke er det.
Man kan ikke vente at Universitetet skal holde seg oppdatert på hver eneste organisasjon som kan tenkes å dukke opp ved Universitetet. Det man derimot må forvente er at de holder rede på hvem som bruker rommene og hva de bruker dem til. Det har ikke ledelsen ved Universitetet klart så langt.
Det viktigste er likevel at det blir kontrollerbart og
offentlig tilgjengelig hvem som bruker rommene og hva de bruker dem til. Da kan hvem som helst som har et ønske om det sjekke ut hva som foregår, enten det er en sektjeger, nazijeger, Universitetets ledelse eller bare en snusende journalist.
Hvis det viser seg at en organisasjon er farlig, altså ikke bare ubehagelig, så bør organisasjonen samt de møteansvarlige utestenges fra Universitetet for godt. Ett års karantene er neppe nok hvis det er en sekt som hjernevasker og manipulerer medlemmene. Da vil de dukke opp på nytt og på nytt.
Et universitet bør i utgangspunktet være toleransens høyborg, men slik er det dessverre ikke. På Universitetet er det til stadig noen som har som mål å kaste andre ut fra området. Mange leserbrev som sendes til Universitas vitner om en utstrakt intoleranse, og det mest populære argumentet er at «de andre» er intolerante.
Å henvise til ytringsfrihet og religionsfrihet for å gi alle tilgang til Universitetets lokaler viser seg uansett å være ganske problematisk, fordi disse frihetene allerede i Grunnloven er innskrenket slik at de ikke skal være til for mye bryderi.
Det er som nevnt ikke troen til Kristi forsamling det reageres mest på, men måten forkynnelsen foregår på i tillegg til at de to ganger har tatt i bruk rom under falskt navn. Slik sett har Universitetet, etter det vi erfarer, en soleklar grunnlag for å kaste ut Kristi forsamling.
Universitetet må likevel sørge for å få seg prosedyrer slik at de ikke hiver ut organisasjoner som er på feil plass til feil tid. En prosedyre kan kanskje være å kontakte Studentpresten ettersom hun nok har bedre kompetanse på området enn det universitetsledelsen selv har.
Når det gjelder eventuell utkasting av farlige organisasjoner, må ledelsen ved Universitet derfor holde tunga rett i munnen. Det bør kreves et minstekrav til bevis på at organisasjonen eller arrangementet faktisk er farlig, i det minste forstyrrende, og ikke bare politisk ukorrekt, seksuelt frilynt eller litt for kristelig.
Da kan Kristi forsamling med letthet sparkes ut mens Ny generasjon kan prate med alle som orker å høre på dem.