De ansattes mann?

Studentparlamentsleder Maria Veie Sandvik frarådet som kjent studentene å stemme på Geir Ellingsrud før rektorvalget, fordi han er mest opptatt av de ansatte og dermed lite «studentvennlig». En nærmere kikk på hans valgkampopptreden og rektorplattform kan kaste lys over Sandviks utspill.

Kvalitetsreformen består av tre reformer; en styringsreform, en finansieringsreform og en studiereform. Ellingsrud synes å være mest opptatt av de to første. Styringsstruktur og budsjettmodeller er noe begge de reformkritiske kandidatene satte høyt på agendaen. Studiereformen har Ellingsrud derimot beskrevet som vellykket, især pedagogisk. Når han nå vil «gjennomgå organiseringen av undervisningen», er det for å sikre de ansatte mer sammenhengende forskningstid. Arbeidet med å videreføre reformen må således skje «uten urimelig belastning for de ansatte».

Reformene har ganske sikkert medført visse «belastninger» for de ansatte, men er ikke det en rimelig kostnad når man vil «sikre en god internasjonal standard for studentenes kontakt med lærerstaben», slik Ellingsrud også ønsker?

På den annen side kan «tettere oppfølging» bli en hemsko for både studenter og ansatte. Masseproduksjon av såkalte kvalifiseringsoppgaver er ikke bare kvalitetsfremmende. For de ansatte består det gjerne i å pløye bunker med skippertaksarbeid, for så å strø om seg med vurderingen «bestått». For studentene består det gjerne i å lire av seg noe som akkurat holder til å bestå, men heller ikke mer.

Det er derfor lovende at Ellingsrud i valgkampen har tatt til orde for å minske evalueringsmengden noe, en intensjon som må antas å henge sammen med bortfallet av eksterne sensorer. Dette er nemlig en utvikling Ellingsrud har gått langt i å kritisere, og lovet å «se nærmere på» Forhåpentligvis vil han også gjøre noe.

Universitas skrev nylig om hvor få masterstudenter som fullfører på normert tid. Programmene makter ikke å ivareta målet om økt gjennomstrømning. Denne «tregheten» kan tolkes som en motstand mot reformen. Forskning er ikke gjort over natta. Imidlertid skal studenter kanskje ikke beskjeftige seg med forskning lenger? Bør man på sikt skille mellom forskningsforberedende mastergrader og de som ikke er det? Slike spørsmål berøres ikke i Ellingsruds plattform.

Noe som derimot blir berørt er pedagogisk basiskompetanse: Nyansatte må tilegne seg dette, heter det. For øvrig glimrer pedagogikken med sitt fravær i plattformen. Det oppfordres ikke til å drive forskning på egen undervisning. Denne tanken står ennå svakt i Norge. «Forskningsbasert undervisning» henviser stadig til et annet, noe vagere gode. I den grad det dreier seg om toppforskere som innimellom all sin fremragende virksomhet tar heisen ned til auditoriene av ren plikt, forblir det dog en tom parole. Et kvalitetsuniversitet må ta mål av seg å tilby undervisning som får studentene til å føle seg en anelse privilegerte. Det krever mer enn et minimumskurs i pedagogikk.

Er Ellingsrud så de ansattes mann? Jeg vil si tja. Alt i alt savnes en reformkritikk på studentenes vegne.