De fire store

Dette er fakta: For fjerde år på rad går antallet helgrads utenlandsstudenter som får støtte fra Lånekassen ned. Og også antallet studenter som tar deler av graden ute blir mindre, ifølge utenlandsstudentenes organisasjon ANSA. Det er rett og slett for få nordmenn som tør å studere i utlandet.

Årsaken? Mest sannsynlig er den todelt: For det første må du allerede ha en doktorgrad i anvendt byråkrati for å finne korrekt informasjon om studiene. For det andre må du være rik. Eller i det minste forberedt på å ta på deg en studiegjeld av en annen verden, hvis du skulle forville deg inn i et land som tar skolepenger. Og det er det mange land som gjør.

Men det var før. For til neste år kommer regjeringen, ved kunnskapsminister Øystein Djupedal, med en stortingsmelding om dette temaet. Her skal kjerringa reises. Nå skal feilene fra kvalitetsreformen rettes opp, situasjonen analyseres, og ting legges til rette for at Norge blir ledende eksportør av lærevillige studenter. Øverst på Djupedals ønskeliste står store, viktige land med eksotiske språk og kulturer Norge trenger peiling på. Land som Russland, India, Kina ... og USA. Dagens og morgendagens kjemper. Godt tenkt, Djupedal.

Imidlertid trenger du sikkert gode råd, Djupedal. Her er mine:

Første råd: Innfør nasjonale utvekslingsprogrammer med opptak via Samordna Opptak. La russen se India og Kina som muligheter i studiebrosjyrene de får på videregående. Dette krever en enorm investering og tungt politisk arbeid, men hvis dere mener alvor, er dette veien å gå. All utvekslingsbyrde kan ikke legges på de spesifikke fagmiljøene, det må også være et tilbud for studenter som vil ta hele grader i utlandet. Noe av dette tilbudet kan komme gjennom slike programmer.

Andre råd: Belønn norske fagmiljøer enda mer for å få i stand utveksling. Når norske fagmiljøer får penger basert på antall studenter de har hos seg, pluss antall eksamener disse tar, er ikke dette bare en oppfordring til å piske studenter gjennom eksamen. Det er også en oppfordring om å ikke slippe dem fra seg til andre steder. Utfordringen er å finne en balansegang.

Tredje råd: Gjør det lettere og mer oversiktlig å få godkjent utenlandsk utdanning. Å gi fagmiljøene penger for antall eksamener avlagt hos dem, kan i tillegg ses som en indirekte oppfordring til å ikke godta eksamener fra andre læresteder. Det kan være andre grunner, som rigid firkantethet eller en misforstått tilfredshet med egen fortreffelighet, men faktum er uansett at svært mange studenter får slengt i trynet at deres eksamener og emner fra læresteder i utlandet ikke er verdt papiret de er trykket på hjemme i Norge. Dette er et problem, og et problem du som kunnskapsminister bør finne fram ditt engasjement fra SVs landsmøtefester for å få løst.

Fjerde råd: Det trengs et studiefinansieringssystem som ikke gjør alle utenlandsstudenter til gjeldsslaver. Dette er enkelt: Jeg vet det føles urettferdig å bidra til å opprettholde et brutalt finansieringssystem i et land ledet av George W. Bush, men hvis du vil at studenter skal studere i USA, må du nok vurdere å bruke mer penger til å dekke skolepengeutgiftene deres.

Enkelt å få til? Nei. Men ingen har sagt at det skal være lett å være politiker.