De usynliges demokrati

Sjansen er stor for at du heller var blant de 91,1 prosentene som ikke stemte. Men kanskje svarte du, som en av fem, på Studentspeilet, den nettbaserte undersøkelsen om studiehverdagen som universitetet har sendt ut til alle studenter ved Universitetet i Oslo?

Betyr derfor manglende oppslutning om studentparlamentsvalg og spørreundersøkelser at studenter er uengasjerte, sløve, ikke-glødende sjeler? Nei. Definitivt ikke.

Engasjement er mer enn studentpolitikk. Ved universitetet er det registrert 197 studentforeninger. Ved Stortingsvalget 2005 lå valgdeltakelsen på 63,1 prosent for aldersgruppen 22-25 år. I kantina går debatten. Kanskje diskuteres det franske presidentvalget, kanskje diskuteres miljøproblemer, kanskje diskuteres Facebook. Spørsmålet som må stilles er derfor ikke hvorfor studenter ikke engasjerer seg, men hvorfor oppegående studenter ikke vil være med på å forme sin egen studiehverdag?

Skjønt, å ikke ville, er kanskje feil uttrykk. For er det rart at studenter ikke stemmer ved et valg hvis de knapt har hørt om partiene som stiller? Er studenter giddaløse når de ikke svarer på en undersøkelse, som også ble utført i fjor, men hvor følgene av resultatene er usynlige?

Når det er sagt; det er ingen som forventer 100 prosent oppslutning om studentparlamentsvalg og spørreundersøkelser. 56 prosent av studentene er deltidsstudenter, og en god del av disse er sjelden eller aldri på Blindern.

Det er den resterende studentmassen som skaper hodebry for studentpolitikere og universitetsledelse. De som daglig tropper opp på Blindern, men som likevel ikke deltar i valg og spørreundersøkelser. Men universitetsledelsen burde være smarte nok til å skjønne at utsatt svarfrist for Studentspeilet ikke hjelper hvis studentene likevel ikke tror de kan påvirke. Og studentpolitikerne har misforstått hvis de tror en ukes overflod av fargeglade løpesedler kan veie opp for ti måneders usynlighet.

For idag blir ikke studentpolitikerne akkurat gjenkjent på gata. Og når studentene ikke ser snurten av dem resten av året, hvordan kan da studentpolitikerne og universitetsledelsen forvente at studentene står på pinne og bobler over av engasjement den ene uken i året de oppfordres til det. Hvor er dialogen i alle de månedene det verken er valg eller spørreundersøkelser?

Med en jevn dialog kunne hardtarbeidende studentpolitikere unngått å bli oppfattet som øldrikkende svadapratere. I valgkampen ville vi kanskje sluppet intetsigende slagord som «Vi kjemper for en bedre studiehverdag». For all reklame er nemlig ikke god reklame. Når Grøn Liste har som en av sine kampsaker å sikre gratis kondomer ved fakultetskjellerne, minner valget mest om en skolevalgsdebatt hvor alle partier lover å senke aldersgrensen for å kjøpe øl. Fokus på slike trivialiteter skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe å kjempe for. Og hvis studenter får inntrykk av at de har det så bra at gratis kondomer er det eneste som kan bli bedre, hvorfor skal de da bruke krefter på å engasjere seg i studentpolitikken?