Den umulige kunst

Å oppleve kunst er og blir en subjektiv opplevelse. Det betyr ikke at alle er like kvalifiserte til å si noe om kvaliteten på det en opplever, og det er derfor vi finner slikt som musikkanmeldere, juryer i kunstkonkurranser og Kulturrådet. Enhver dom vil likevel nødvendigvis være et uttrykk for kritikerens personlige preferanser. Med dette som utgangspunkt, er det merkelig at enkelte utdannelser insisterer på å bruke det rigide gradskaraktersystemet i vurderingen av kunsteksamener.

Å institusjonalisere kunstutdannelse innebærer alltid en fare for kreativ tilstivelse og konformitetstrang. Derfor har en rekke skoler tatt konsekvensene av at de utdanner sine studenter i en kunst som ikke er kvantitativt målbar, og avskaffet, eller en dog aldri innført, karaktersystemer i vurderingen av kunstuttrykkene. En avgangsutstilling på Kunstakademiet bedømmes til bestått/ikke bestått, det samme gjør jazzstudenters eksamenskonserter i Trondheim. Deres kollegaer på jazzutdannelsen i Oslo lider dessverre en annen skjebne. Her skal én ekstern sensor vurdere alle kandidatenes uttrykk på skalaen A-F, med kriterier kun sensoren selv kjenner til. Og noen klagerett finnes ikke.

Det er mye som kan måles i en kunstutdannelse, som tekniske ferdigheter, kjennskap til fagets historie og tradisjoner, og form- og satslære. Men når det kommer til utøvelsen av selve kunsten, er det vanskeligere å se at det kan gjøres noen meningsfull vurdering av studentens grad av måloppnåelse. Særlig gjelder dette for kunstutdannelser som i sitt vesen oppmuntrer til kreativ nyskapning og åpen tilnærming til feltet.

Jazzutdanningen på Norges musikkhøgskole er et godt eksempel i så måte. Her har de siste årenes eksamenskonserter budt på alt fra indierock via fusion til elektronika. Å være sensor for et slikt spenn er en utakknemlig og umulig oppgave. Å være student i en slik situasjon er like vanskelig, da det eneste konkrete kravet i studieplanen er at konserten skal «så godt som mulig reflektere studentens musikalske personlighet». Resultatet er en situasjon der studenten «er seg selv og gir alt», for å omskrive formuleringen til Idol-språket, mens sensoren forsøker å si noe objektivt om musikk han i utgangspunktet kanskje verken liker eller kjenner til. Forskjellen fra Idol er imidlertid at Jan Fredrik Karlsen ikke har noen institusjonell autoritet som gjør at han kan felle smaksdommer som ikke kan trekkes i tvil.

Karakterer skal være et objektivt kvalitetskriterium for å bedømme hvor godt en student gjør det til eksamen. Dersom ikke graderte karakterer kan forsvares på denne måten, bør det være åpenbart at formell vurdering skal begrenses til bestått/ikke-bestått. På den måten kan man bevare verdien av høyere kunstutdanning, men samtidig ta hensyn til at kunstnerisk utfoldelse og idérikdom ikke kan måles på en skala fra A til F.