Det gode skip utveksling

Seksjonssjef Guri Vestad i seksjon for internasjonalisering av studier ved Universitetet i Oslo (UiO) måtte kanskje klype seg i armen da hun så de siste tallene for studentutveksling til og fra UiO. I ren begeistring proklamerte hun at «målet er nådd». Men her er det nødvendig å helle litt kaldt vann i blodet på seksjonssjefen.

Vestads «drøm» er Strategi for studentmobilitet 2003-2006, hvis mål er å doble utvekslingsfrekvensen i løpet av perioden, versus 2001-tall. Statistikken viser imidlertid at UiO i 2005 hadde 1481 utvekslingsstudenter (inn- og utreisende), mot 866 i 2001. Å kalle det en dobling er i beste fall upresist, det er fortsatt et godt stykke igjen. Det er greit å dra på litt i lystig lag, men det strider mot elementær forretningsetikk å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Skinnet kan dessuten bedra. Skjeler man til år 2000, ser man at UiO da kunne skilte med 2120 utvekslingsstudenter. I dette perspektivet er fasiten tilbakegang, og en dobling synes nær sagt uoppnåelig. Og UiO henger etter landets øvrige universiteter: 2,5 prosent av studentene utvekslet i fjor, mot cirka 3,5 i Bergen og Trondheim. Hvordan kan det ha seg at landets største universitet er blitt en sinke på utveksling?

Ett svar er at UiO ikke evner å tiltrekke nok innreisende studenter i forhold til antall utreisende. Å føre det på kontoen for høye norske levekostnader er trolig litt for defensivt. Kanskje kan det tenkes at UiO ikke er noen drømmedestinasjon? At forholdene for faglig og sosial integrering ikke er gode nok? Nevnes kan det i alle fall at 16 prosent av utenlandsstudentene i undersøkelsen Studentspeilet oppga å føle seg diskriminert av eller på UiO. Det bør være en vekker for noen og en hver.

På fakultetenes budsjetter representerer overnevnte skjevhet betydelige røde tall. Studiepoeng som produseres ute gir ingen inntjening. Økonomiske incentiver taler dermed for å motarbeide, snarere enn å oppmuntre til, økt utreisefrekvens. I forrige ukes Universitas erkjente da også ledelsen ved både TF og UV at utveksling ofte nedprioriteres på stramme budsjetter, en tendens som neppe er forbeholdt små fakulteter.

Et annet svar er at utvekslingsarbeidet ikke er blitt en felles agenda, men holdes i gang av isolerte enkeltpersoner. Som masterstudent ved et relativt stort institutt har jeg selv erfart hvor ugunstig det er når alt som har med utveksling å gjøre tilligger én person. Da vedkommende ble sykemeldt, gikk skuta på grunn, og studentene ble i stor grad overlatt til seg selv. I en slik situasjon valgte mange å bli hjemme, og legge drømmen på is for godt.

Det skal ikke benektes at enkelte studenter er late, bedagelige, arbeidssky vesener som ikke evner å ta tak i sin egen situasjon. Likevel er det grunn til å etterlyse bedre informasjon og veiledning knyttet til utveksling. Om vi også fikk et finansieringssystem der utveksling var mindre åpenbart heftet med økonomiske tap, ja så kunne kanskje ennå flere få surfe med på «internasjonaliseringsbølgen».