Død over Studentparlamentet

Det kan virke lite konstruktivt å oppfordre til nok en strukturdebatt. Slik situasjonen er i dag, er imidlertid Studentparlamentet lite annet enn en upraktisk buffersone mellom lokaldemokratiet på Universitetet i Oslo (UiO) og Studentsamskipnaden i Oslos (SiO) velferdspolitikk.

Det er særlig to ting som har ført til dette: Opprettelsen av Velferdstinget (VT) i 2004 og fjorårets samling av hele Universitetet til én valgkrets. VT oppsto på grunn av innlemmelsen av BI i SiO. Ett og samme organ kunne ikke behandle saker som hørte hjemme på UiO og saker som berørte hele SiO – og dermed forsvant Studentparlamentets velferdspolitiske portefølje. Når semesteravgiften skal fordeles, har studentene på UiO kun indirekte innflytelse på prosessen. Vi må stemme på en liste, for så å sette vår lit til at denne listen karrer til seg flest mulig representanter i VT. Dette umuliggjør en valgkamp hvor velferdspolitiske beslutninger står i sentrum.

Fjorårets samling av hele Universitetet til én valgkrets var et forsøk på å øke engasjementet. Det var vanskelig å skaffe kandidater fra grisgrendte fakulteter, og med en felles kampplass så man for seg at man kunne engasjere studenter som virkelig ville drive med studentpolitikk. Men engasjementet uteble og oppslutningen endte som vanlig på rundt ti prosent. For dette hadde man altså byttet bort den fakultetsspesifikke representasjonen, som i fraværet av velferdspolitisk beslutningsmakt var et av de fremste argumentene for Studentparlamentets legitimitet.

Flåsete sagt: Vi har endt opp med et studentdemokrati som legger opp til at de aller fleste representantene kommer fra mursteinsbygningene rundt Frederikkeplassen. Det er en ordning der representantene står til ansvar for studentmassen i sin helhet og ingen i særdeleshet. Det er for langt ned til grasrota, samtidig som organet ikke når helt opp til der penga ligger. Kampen mot de siste årenes kutt i fag og studietilbud lever på fakultetsnivå – her kan systemkritikken kombineres med fagspesifikk argumentasjon og innsatsen mellom ansatte og studenter koordineres.

Tre ting kan gjøres for å løse floka. Det bør innføres direktevalg til VT. Dette vil bringe studentvelferden tilbake til valgkampen. Lokalt på UiO bør Studentparlamentet erstattes av et felles råd for studentutvalgene. Her kan de utallige styrevervene utnevnes, og her kan fellesutfordringene for UiO adresseres. Til sist bør universitetsstyrerepresentantene velges inn ved direktevalg. Universitetets to mektigste studenter bør bli nødt til å klargjøre sine posisjoner på sentrale spørsmål. Da kan kanskje fortørnelsen bli mindre enn den var i fjor, da representantene fikk kritikk for å ha stemt igjennom den kontroversielle Prosess faglige prioriteringer.

Vi har hørt om disse problemene før, og de kommer ikke til å forsvinne. Når vi skal stemme i Studentparlamentsvalget, bør det derfor samtidig foreligge et uravstemningsforslag om nedleggelse av studentparlamentet slik vi kjenner det i dag.