Enighet til enhver pris

Studentpolitikken trenger et politisk klima hvor «uenighet» ikke er et tabuord. Den trenger en tydeliggjøring av forskjellene fraksjonene i mellom, og en politikk hvor det faktisk vises til at man får utrettet noe. Det har ikke Løvebakkens barnehagebarn fått med seg ser det ut til. Studentpolitikerne har nemlig fortsatt en rørende sterk tro på strukturelle endringer, og dermed kan vi neppe vente oss noe av valgkampen som nå er sparket i gang.

For selv om studentpolitikeren ser at de har et problem når 11, 6 prosent representerer høydepunktet for de siste fem års valgdeltakelse i studentparlamentsvalget, har de ikke gitt noen signaler om at de er villige til å se på selve den studentpolitiske væremåten.

I fjorårets valg solgte Heine Skipenes inn SV-lista på denne måten: «Studenter skal stemme på oss fordi vi er best. Vi jobber godt for studentenes beste. Vi kan fakultetene best.» Det sier meg ingenting. Det jeg vil vite er hvorfor de er best. Hva er det de mener er til studentenes beste. Hvordan skal de oppnå det. Hadde Skipenes gitt et godt svar på det, samt gitt en god forklaring på hvorfor akkurat SV-lista og ikke de andre fraksjonene ville kunne oppnå disse målene, er jeg sikker på at han hadde vunnet betraktelig flere stemmer. Kanskje kunne han til og med ha kapret noen av sofavelgerne.

Skipenes’ sitat er svært illustrerende for sjargongen i studentpolitikken. Jeg kunne like godt trukket frem Sigrid Hvidsten i Venstrealliansen sitt «Stem på oss fordi vi er den råeste gjengen» eller Lene Camilla Westgaard i Moderat Gruppe sitt «Stem på oss fordi vi setter studenten i sentrum». (Mener hun med det at de andre fraksjonene ikke setter studenten i sentrum?) Sosialdemokratene ved Torkel Nybakk Kvaal var i fjorårets valgkamp hakket bedre, men like fullt vage: «Studenter bør stemme på oss fordi vi gjennom lange perioder har vist at vi er stabile.». Signhild Stave Samuelsen i Grønn Liste tok på sin side en Frp-vri med sitt «Studenter bør stemme på oss fordi vi har saker som betyr noe for folk flest».

Mye er retorikk. Og mye er feilslått populisme. For studentpolitikerne har faktisk også konkrete saker på agendaen, og det er disse det må fokuseres på. Er man for skolepenger så lag et poeng ut av det, og marker med det avstand til de andre fraksjonene. I en valgkamp skal man ikke være bestevenner, og studentpolitikerne må lære seg å spille et spill for galleriet.

Jeg håper for studentpolitikerne sin del at de bare er late. For er de ikke det, så er de skremmende naive. Riktignok er det et større behov for enighet i studentpolitikken enn i kommunal og nasjonal politikk, da studentpolitikerne skal operere på både den lokale, regionale og nasjonale arena. Men enigheten kan komme etter valgkampen. Studentpolitikerne gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke fronte fraksjonenes ulikheter. Først dersom studentene skjønner at det faktisk betyr noe hvem de stemmer på, er det en sjanse for at valgoppslutningen vil øke. Og først når studentpolitikerne har en stor velgerskare i ryggen kan de med pondus og tyngde fremme krav overfor lokale så vel som nasjonale organer.