
Et nordisk Mekka
Gud har vært på UiO i mer enn hundre år. Har vi plass til Allah?
Muslimene sier ja, Teologisk fakultet (TF) sier ja, studentorganisasjonene sier ja, rektor, Kunnskapsdepartementet, flertallet av norske politikere – alle gir de grønt lys for imamutdanning. Bare folket sier nei, men folkets konservatisme er óg et kjent fenomen. Det hele ser ut til å være en solskinnshistorie. Man utformer forslaget, sender det på høring, retter på noen få detaljer, og bom!: imamutdanning ved Universitetet i Oslo (UiO) er spikret. Men er det egentlig så enkelt?
UiO er en fri, sekulær, vestlig forskningsinstitusjon som er forankret i en spesiell tradisjon. Å blande Gud inn i det, er ikke bare lett. Religioner bygger på tanker og skrifter som ikke alltid kan forklares vitenskapelig. På TF lærer man om Jesu død og oppstandelse, på Medisinsk fakultet kan man kjølig påpeke at det er vitenskapelig bevist at døde mennesker ikke kan bli levende igjen.
TF har vært på UiO i over hundre år, men fakultetet har en brokete historie: Det ble kritisert av kristne miljøer som mente TF tilpasset seg UiO og samfunnet for mye. På ett punkt ble konflikten så stor at noen brøt ut, og Menighetsfakultetet (MF) ble dannet. Å balansere mellom UiOs krav om åpen forskning og fortsatt ha legitimitet i kristne miljøer har vært å balansere på en knivsegg.
Kontroversen som til tider har vært rundt TF, kan nok gi en pekepinn på hva vi har i vente om UiO vil tilby imamutdanning. Å forankre en imamutdanning på UiO med legitimitet i de muslimske miljøene, som samtidig møter UiOs krav om åpenhet og fri forskning, vil ikke være lett. Det har vært vanskelig med kristendommen, men den er tross alt statsreligion og har vært i landet i over 1000 år.
Muslimer som er positivt innstilt til en imamutdannelse er det neppe fordi de ønsker å bli styrt av norske politikere.
Muslimer Universitas har snakket med framhever at det per i dag er mangel på islamske teologer som kan undervise på norsk. Frps utdanningspolitiske talsmann, Anders Amundsen, hevder i forrige Universitas at en norsk imamutdanning vil kunne tilpasse DEM VÅRT verdisyn. Det spørs hvor blidt man blir møtt fra muslimsk side med et slikt utgangspunkt. Muslimer som er positivt innstilt til en imamutdannelse er det neppe fordi de ønsker å bli styrt av norske politikere.
Med dette menes ikke at vi ikke skal forsøke. For om UiO lykkes i å tilby en imamutdanning, eller i hvert fall deler av en, så er det veldig bra. Og det er en lovende start at både muslimer og universitetsfolk er positive. Islam er, akkurat som kristendommen, preget av mange grupperinger, der noen er liberale, andre mer konservative. Kanskje kan ikke UiO få med alle, kanskje oppstår det en TF/MF-situasjon også innen islam. Men det er uansett bra om en slik prosess konkretiseres.
Det har vært snakk om en nordisk imamutdanning, fordi miljøene i de enkelte land er for små. UiO er godt i gang, og bør tørre å gi det første «Nordens senter for islamstudier» et verdig forsøk.