EU: Et nødvendig onde?

I forrige nummer av Universitas kom det frem at studenter er noe mer skeptiske til EU enn befolkningen for øvrig. EU lider av demokratisk underskudd og driver en usolidarisk handelspolitikk overfor den tredje verden, og den frie flyten av arbeidskraft truer arbeidstakernes rettigheter. Dette kan være noen av grunnene til at studenter er motstandere av medlemskap. Men hvilken forskjell vil et eventuelt medlemskap medføre for studenter og forskere?

Den økonomiske politikken i EU og en overgang til euro vil få direkte konsekvenser for studentenes hverdag. Matprisene og rentenivået vil synke, noe som kan være fordelaktig for folk i en etableringsfase.

Spørsmålet er hvorvidt Norge lykkes i å forhandle seg frem til en ny EØS-avtale. Hvis forhandlingene som nå har pågått i to måneder ikke blir ferdige før påske, vil Norge ifølge Aftenposten sannsynligvis stå uten EØS-avtalen 1. mai 2004. Dette vil få dramatiske konsekvenser for norsk økonomi, og indirekte for studentene. De nye medlemslandene og søkerlandene i Øst-Europa er blitt prioritert foran Norge i forbindelse med forsknings- og studieprogrammer. Fra å ha en privilegert stilling gjennom EØS er vi i ferd med å havne i den perifere sekkekategorien «resten av verden». Mister vi avtalen, kan vi bli nødt til å forhandle frem bilaterale avtaler med de enkelte medlemsland, noe som vil være en tidkrevende og kostbar prosess.

Hvis EØS-avtalen overlever, vil de direkte konsekvensene av å stå utenfor være mindre dramatiske, men et unntak er innenfor høyere utdanning. De rundt 4300 norske studentene i Storbritannia bruker hvert år over 100 millioner kroner av egen lomme på å dekke utgifter til skolepenger. I forhold til de fleste andre europeiske land finnes det imidlertid gode utvekslingsavtaler gjennom Erasmus- og Sokrates-programmene.

Bologna-prosessen, hvis mål er å utvikle et europeisk system som gjør det lettere for studenter og lærere å bevege seg fra et land til et annet, er ikke styrt av EU, men EU-kommisjonen har stor tyngde i forhandlingene. Hvis vi var del av unionen, kunne vi lettere fått gjennomslag for vårt syn i samarbeid med de andre nordiske landene, og vi ville deltatt når de europeiske utdanningsministrene møtes for å diskutere utdannings- og forskningspolitikk. EØS-avtalen gjør at Norge til en viss grad er medlem i EU allerede, og den binder oss til en rekke overnasjonale regler og avtaler. Problemet er at vi ikke har noen innflytelse i de fora hvor de politiske rammebetingelsene vedtas og utarbeides.

Det finnes ideologisk velbegrunnede argumenter mot medlemskap i EU, men rent pragmatisk vil vi være bedre tjent med å gå inn i unionen. Hvis EØS-avtalen ryker, kan det hende studentenes pipe får en annen lyd.