Fagre løfter

Universiteter og høyskoler konkurrerer om studentene, og Universitetet i Oslo (UiO) vil lokke til seg de beste. En flittig student produserer studiepoeng som gir penger i kassen til Universitetet. Agnet er studiekataloger med løfter om selvrealisering, praktisk erfaring i studiet og spennende jobbmuligheter. Men ikke alle formuleringer er like godt gjennomtenkt.

I fjor satset UiO massivt på markedsføringen av studieprogrammene. Det ga utslag i rekordhøye søkertall og mange flinke studenter, noe som igjen ga lav strykprosent og høy studieprogresjon. I år kommer de andre utdanningsinstitusjonene etter, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet er først ute på tv, og svir av 1,2 millioner på reklamefilmer og internettannonsering. Informasjonsavdelingen ved UiO har et markedsføringsbudsjett på 2,7 millioner i året i tillegg til at de ulike fakultetene bruker av egne midler for å drive markedsføring av seg selv.

Men hvilke mekanismer sikrer at universitetene i markedsføringen av seg selv ikke lover mer enn de kan holde? Villedende beskrivelser av innholdet i journalistikkfag ved UiO lokket til seg hele 216 søkere. Men de 15 studentene som fikk tilbud om plass, måtte se langt etter den journalistiske praksisen de var blitt forespeilet i studiebrosjyrene. Nå velger flere av dem å slutte til fordel for andre studieprogrammer som gir dem den utdannelsen de ønsker. De har kastet bort tid og penger.

Det er ifølge markedsføringsloven forbudt å anvende uriktig eller villedende fremstillinger som kan påvirke etterspørselen av varer og tjenester. «I næringsvirksomhet må det ikke foretas handlinger som er urimelige i forhold til forbrukere eller strider mot god markedsføringsskikk». Universitetene er ikke en næringsvirksomhet. Likevel drives de nå i større grad etter prinsipper om tilbud og etterspørsel.

Faktainnholdet i studiekatalogen skal kvalitetssikres av Studie- og forskningsadministrativ avdeling (SFA), eller på programnivå. «Universitetet er ansvarlig for at det som står i beskrivelsen, faktisk lar seg gjennomføre, og er selv ansvarlig for konsekvensene feilinformasjonen påfører studentene» (HF-infobank nr. 5-2004). «Alle typer opplysninger Universitetet gir, forplikter, både muntlige, på papir og på nettet.» (Toril Johansson, direktør for Studie- og forskningsadministrativ avdeling, UiO). Men hvordan har UiO tenkt å forholde seg til ansvaret de har overfor studenter som føler seg lurt av studiebrosjyren, og hvem har ansvaret?

Det kan verken UiO, forbrukerombudet eller forbrukerrådet svare på. Her foreligger det foreløpig ingen lovgivning. Når UiO tilbyr studentene kvalitetsreform, bør de i samme slengen sørge for å lage systemer som sikrer at informasjonen i studiekatalogen tilsvarer virkeligheten. Det har studentene krav på.