Fanebærerne

Det forrige universitetsstyret, det med Arild Underdal, hadde Kristian Gundersen. Du husker kanskje Gundersen fra dette rektorvalget – det var han med de sterke meningene. Da reformvennen Arild Underdal vant det forrige rektorvalget, skjøt Gundersen inn i universitetsstyret som en reformkritisk rakett, knesatt av velgerne til å tvinge Underdal i kne. Eller i hvert fall tale ham midt i mot, nå og da.

Alle teser trenger en antitese. Som Underdal fikk sin kritiske Kristian, er det derfor naturlig, at reformkritikeren Geir Ellingsrud får servert sin universitetspolitiske Anti-Kristian: en tydelig stemme i universitetsstyret som representerer den reformpositive fløyen. Noen som tenker annerledes, fremmer alternative forslag, og bidrar til å differensiere debatten. Og som i tillegg er akademiker – i mange debatter er studenter, administrativt ansatte og ikke minst de eksterne representantene, «blåruss», veldig lette å overse.

I styret som skal forme Ellingsrud-rektoratets første hundre dager, er det informatikkprofessor og gründerskolegrunnlegger Nils Damm Christophersen som ligger an til å spille denne rollen. Han vant universitetsstyrevalget, med de reformpositive rektorvalgtaperne Fanny Duckert og Stein A. Evensen i ryggen. Med seg i styret får han Gundersens prorektorkandidat Johanne Sundby, og fysikkstipendiat Klaus M. H. Johansen, som ifølge Uniforum stemte på Gundersen i rektorvalget. Videre får han Ellingsrud selv, Ellingsruds Forskerforbund-kollega Kristian Mollestad, og student Marte Nilsen, som oppfordret studenter til å stemme på Gundersen og/eller Ellingsrud. På den andre siden fire blåruss – Hydro-veteran Egil Myklebust, Abelia-direktør Paul Chaffey, handelsrettsjurist og Lund-rektor Boel Flodgren, og generalsekretær i Europabevegelsen Grete Berget.

Hvis det stemmer at konfliktlinjen alltid går mellom reformkritiker og reformpositiv, og alle eksterne er blåruss, og alle blåruss er for reformen, og Nils Christophersen ender opp på blåruss-linja, betyr det at den andre studentrepresentanten, sosialdemokraten Torkel Nybakk Kvaal, ender på vippen. Hvis da ikke også han per definisjon er blårussgutt. Da er i praksis alt håp ute: Ellingsrud får en kjedelig rektorperiode som «lame duck» i et styre som konsekvent avviser alt han måtte komme med.

Men aller helst bør Christophersen, og også Sundby som representant for «Gundersen-fløyen», nyansere reformdebatten. Kan det finnes mer enn en type reformkritikk, mer enn ett alternativ til den markedsdreide effektivitetsutviklingen ved reformuniversitetet? Og kan det hende at snakket om «samfunnsengasjement» og til og med «solidaritet» fra noen av de reformpositive kandidatene i rektorvalget, faktisk handlet om nettopp det, og ikke bare var kodeord for konkurranseutsetting av karaktersetting og børsnotering av bachelorgraden i estetiske studier? Det er lov å drømme. For debatten er ikke over, selv om du kanskje er lei.