Feige fusjonsmotstandere

Mange av oss var spente på om landets to store studentorganisasjoner, Norges Studentunion (NSU) og Studentenes Landsforbund (StL) ville slå seg sammen til én stor organisasjon. Studentorganisasjonenes ledere, Jens Maseng og Katrine Aaland, stilte seg i utgangspunktet positive til et slikt vedtak, men måtte til slutt innse at de har en lang vei å gå før dette kommer til å realiseres. Det blir med andre ord ingen sammenslåing i denne omgang.

Den endelige avgjørelsen falt lørdag 14. april, i forbindelse med StL sitt landsmøte. 78 mot 40 stemmer var ikke tilstrekkelig for at forslaget skulle gå igjennom, siden det krevde et tre fjerdedels flertall. Da hjalp det lite at NSU stemte for sammenslåing tre uker tidligere.

Forrige gang sammenslåing ble diskutert var i 2002. Da var rollene motsatt; NSU stemte imot og StL for. Ting endrer seg tydeligvis fort i studentpolitikken, og det virker ikke som de blir enige med det første.

Motargumentene er stort sett de samme hos begge organisasjonene. Først og fremst mener de at det er en stor fare for usynliggjøring av lokallagene. Store skiller innenfor fagpolitisk tankegang, samt interne stridigheter, er også populære argumenter. Gode poenger, det, men jeg vil allikevel bidra med et verdifullt motargument: Studentene er i ferd med å miste respekten for dere. De ser diskusjoner, men ikke resultater. Studenthverdagen deres er tilnærmet upåvirket, og de er lei av tomme ord. Noe må gjøres.

NSU og StL-ledelsen har tydeligvis et tillitsproblem, for fusjonsmotstanderne tviler på at man vil ta nok hensyn til faremomentene hvis man først skulle inngå et samarbeid. Hvorfor? Har man såpass liten tro på sin egen organisasjon, at man ikke stoler på at de vil arbeide for å gjøre dystre spådommer til skamme?

Det vil nesten aldri oppstå fullstendig enighet i en betydningsfull politisk organisasjon, så kanskje det heller ville være mer hensiktsmessig å dele dem opp i 30 små organisasjoner, med hver sin lille politiske agenda. Derfra kan de én etter én marsjere til regjeringskvartalet med forskjellige kampsaker, slik at Djupedal kan få seg en god latter over en splittet og forvirret studentmasse som ikke makter å sette spor etter seg.

Studentorganisasjonene har veldig mye til felles. Den velferdspolitiske tankegangen inneholder såpass mange fellestrekk at de gode resultatene nærmest vil komme av seg selv ved et samarbeid. Hva så om man da må jobbe litt ekstra med fagpolitikken? En stor organisasjon vil ha mye sterkere slagkraft enn to organisasjoner som en gang i blant klarer å enes om enkeltsaker. Konsentrerer man seg om saker de fleste studenter kan ha glede av, som økt studiestøtte, flere studentboliger og barnehageplasser, så vil man fort kunne se synlige resultater. Da vil studentene også begynne å bry seg igjen.

Slik situasjonen er nå, mister NSU og StL stadig troverdighet både i rikspolitisk sammenheng og blant studentene. Sammenslåing blir neppe diskutert igjen før om noen år, og det er synd. I mellomtiden får vi håpe at litt av feigheten som ligger til grunn for avgjørelsen vil forsvinne.