Feil fokus

Semesterstart er alltid tid for kaos, men i år når kaoset nye høyder. En omfattende universitetsreform skal iverksettes og tusenvis av studenter leter fortvilet etter klar og sikker informasjon. Naturlig? Forståelig? Selvsagt. Men holdbart? Nei.

De fleste studenter forstår at ikke alt går som smurt når Norges største universitet på rekordtid må innføre et helt nytt utdanningssystem. Men de forventer likevel at noen hever røsten når Universitetets serviceerklæring om rask og lett tilgjengelig informasjon brytes. Som selvutnevnt «vaktbikkje på universitetet» skulle man kanskje tro at Studentparlamentet ville komme på banen. Men hva sier de nå? Ingenting.

– Vi ønsker ikke å skape kriser før de er et faktum, sier leder i Studentparlamentet Ingrid Stranger-Thorsen. I stedet for å fokusere på informasjonssvikten fra Universitetet, satser Studentparlamentet derfor på den gamle trygge kjepphesten «papiravgift». Med løpesedler der du kan underskrive på et personlig protestbrev til rektor Arild Underdal og egen «papiravgifthotline» skal nye og gamle studenter se at Studentparlamentet er deres talerør. Kanskje er dette å vise en tolerant holdning overfor Universitetet i en vanskelig tid. Jeg vil heller kalle det feil fokus til feil tid. Ikke fordi papiravgift i prinsippet ikke er viktig, men fordi jeg tror studentene i den situasjonen de i høst befinner seg i er omtrent like mottakelige for denne form for appell som en fisk på land er for solbriller.

Forestillinger om kriser skaper ofte reelle kriser. Derfor har jeg full forståelse for at Studentparlamentet ikke ønsker å rope ulv hver gang skandale-kåte journalister ringer for å få saftige anklager og høy temperatur til førstesidene. Men når det faktisk

er mye som kunne vært unngått dersom Universitetet hadde planlagt litt bedre, etterlyser jeg klarere tale fra studentpolitikerne også når det gjelder reformkaoset. Når selv informasjonsdirektøren gir gale opplysninger til Norges tredje største avis, er det ikke overraskende at Universitas opplever stor pågang av fortvilte, feilinformerte studenter, Og at mange studenter ikke greier å orientere seg i informasjonskaoset og er vel strengt tatt viktigere enn å opprette krisetelefon for papiravgiftofre?

Den mediestrategien parlamentet har valgt foran høstens utfordringer fokuserer kanskje på et viktig prinsipp, men det legitimerer i seg selv ikke at man vender fokus bort fra et i dag mye viktigere anliggende, nemlig studentenes krav på tilgang til god og korrekt informasjon. Kanskje oppleves det som et dilemma for studentpolitikerne å kritisere sine egne samarbeidspartnere i reformarbeidet. Men deres lojalitet burde ligge hos studentene. Om ikke annet burde denne unnvikenheten invitere fraksjonene til en temperamentsfull debatt foran høstens valgkamp.

Om informasjonssvikten fra Universitetets side er forståelig, er den like fullt uholdbar. Det samme gjelder studentparlamentets feilslåtte fokus.