Fordømte idealister

Jeg ser for meg hvordan de vel 40 medlemmene av Velferdstinget (VT) må ha steilet synkront av ren sjokk og vantro da de leste menneskerettighetsorganisasjonen War On Wants rapport om Coca-Colas lyssky virksomhet i India. «Coca-Cola – uetisk?».

Dermed besluttet studentpolitikerne nok en gang å bekjempe global ondskap på studentenes regning. Dødsrallingen fra idealistene i det nå nærmest avpolitiserte studentparlamentet i Bergen har tydeligvis ikke nådd Oslo.

Etter ett år med «politisk press» skal Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) nå fjerne Coca-Cola Company som hovedleverandør ved studentkafeene. Opphetede debatter i Velferdstinget og møtevirksomhet med antiliberalistene i Attac førte til en endelig resolusjon der SiOs hovedstyre oppfordres til å lete etter alternative leverandører «fordi Coca-Cola står for verdier studenter i Oslo ikke kan forsvare». Men det var ikke global solidaritet som gjorde at SiO byttet fra Coca-Cola til Pepsi. I Universitas i forrige uke levnet Øyvind Gjengaar, styreleder i SiO, liten tvil: «Vi byttet til det alternativet som var billigst».

Ringnes, som leverer Pepsi, skal nå ta over Coca-Colas markedsandel på 80 prosent. Coca-Cola-produkter vil altså fortsatt være lett tilgjengelige i studentkafeene. I lys av at studentene dermed får valgfriheten de alltid har hatt, og at endringene ville blitt gjort like fullt uten politisk press, har VT liten grunn til å være fornøyde med sin bruk av ressurser.

VT har store nok utfordringer som det er. De er, og bør være, den politiske røsten til SiO når det gjelder prioriteringer innen studentvelferd. I tillegg er forvaltningen av semesteravgiften til over 40 000 studenter et stort ansvar. Å avgjøre hvilke produkter som er for onde til å kunne tilbys gjennom SiO, er imidlertid en oppgave de verken bør eller har kompetanse til å prioritere.

Om studentpolitikerne ønsker at politiske grunnprinsipper skal prege debattene i studentdemokratiet også i fremtiden bør de være forsiktige med hvor langt de strekker sin egen kompetanse og myndighet.

I Bergen har man erfart dette. For to år siden raste debatten da nyetablerte Studentlisten, bestående av studentutvalgslederne ved universitetet, kritiserte NSU-Bergen for sitt arbeid med å bekjempe studentenes tilgang til Coca-Cola-produkter. De lokale studentsakene måtte stå i sentrum, mente de. En kritisk røst påpekte den gang ganske riktig at mange av studentpartiene gikk til valg på programmer om internasjonal solidaritet, og at man i NSU-Bergen dermed hadde fått mandat fra grasroten til å tenke globalt. Spørsmålet som hang i luften før det påfølgende studentparlamentsvalget, var dermed om studentene virkelig skulle vise seg å være så selvsentrerte som den apolitiske Studentlisten angivelig skulle ha det til.

Valgdeltakelsen ble rekordhøy, og Studentlisten vant valget med 32 prosent av stemmene. I dag har Studentlisten kapret nesten halvparten av setene i studentparlamentet i Bergen.

Den konstruktive politiske debatten i studentdemokratiet er viktig. Men velger ikke studentpolitikerne sine slag med omhu, risikerer vi at studentene går lei og gjør det politiske klimaet like lunkent som i vest.