Forsiktige kvinne

Vi har allmenn stemmerett, fri abort og formell rett til lik utdanning og lik lønn. Norge er et land med flere gode utgangspunkter for likestilling, og Universitetets bygninger rommer kanskje landets høyeste konsentrasjoner av oppegående jenter som vet å fremdeles kalle seg feminister. Likevel er antallet kvinner i leder- og forskningsposisjoner ved UiO – som ved andre institusjoner – skammelig lav.

Kvinner får færre professorater. Færre stipendiater. De publiserer mindre. I noen fagmiljøer er de nesten ikke representert i det hele tatt. Norge har et av de mest kjønnsbaserte arbeidsmarkedene i verden. Norsk institutt for studier av forskning og utdannings, NIFUs nye undersøkelse konkluderer med at menn i akademia fokuserer på forskning, mens kvinnene prioriterer undervisning. Forskningen har status, det er noe man får forskningsfri til. Når det gjelder undervisning, er det imidlertid snakk om undervisningsplikt. Denne skjevheten føyer seg således pent inn i det gamle, patriarkalske puslespillet.

Hvorfor er det sånn? Forsøkene på å begrunne det er mange; det hersker en ukultur i det middelaldrende gubbeveldet ved UiO, eller det er mangel på kvinner som er kompetente. Kvinner er av

natur mer forsiktige, er kronargumentet. De tør ikke satse på for eksempel forskning, de tør ikke annet enn å gjemme seg bak podiet og peke litt rundt på tavla. Kvinners forsiktighet er en yndet antagelse for hvorfor kvinner ikke klatrer like høyt og fort som menn. Det er en helt legitim antagelse. Forestillingen om at denne forsiktigheten er av natur er imidlertid livsfarlig, og forhåpentlig er den på vei ut i debattens periferi.

Ifølge UiOs handlingsplan for likestilling forplikter Universitetet seg til å arbeide aktivt mot alle former for diskriminering, og å fremme en kultur og et arbeidsmiljø som er inkluderende og rettferdig. Det jobbes med saken, og det er bra. Universitetet har en viktig oppgave i å gjennom fastlagte handlingsplaner, konkrete målsettinger og satsing på kvinne- og kjønnsforskning sette fokus på at selv om likestillingsproblematikk er gammelt nytt, er det ikke utdatert. Men UiO kan ikke dundre handlingsplanen sin i hodet på hvert eneste sidrompa akademiker fra dag én. Denne forsiktigheten det ymtes frampå om, den lå selvsagt ikke klar på kromosomstadiet. Fra det rosa teppet til den rosa lipglossen, fra uønsket klåing på utesteder til kompleksvekst foran speilet; det tar tid å innarbeide en usikkerhet så godt at alle til slutt tror at «jenter bare er sånn». Og det tar enda lenger tid å jobbe seg ut av den. Forstå at mangelen på kvinner i offentlighetens øverste sjikt er en systemfeil, og at det ikke nødvendigvis er du som trenger mer kunnskap, mer sminke, mer kompetanse, men at offentligheten, overskriftene, arbeidslivet og akademia trenger flere kvinner.

Det går ikke å konkludere med at kvinner er forsiktige, og så stoppe opp. Resignere med et gjesp og tenke at det holder med likestilling for min del, jeg vil ikke bli forsker uansett. Frihet kommer ikke i en liten eske. Likestilling kommer heller ikke i en gavepakke. Stopper vi opp her, blir vi stående og stange hodet i gullburet.