Forskeren som ropte Ida

I forrige uke stiftet vi bekjentskap med Darwinius masillae, en liten lemuraktig skapning som levde for 47 millioner år siden i det som nå heter Tyskland. Presentasjonen av det forsteinede nurket, det eneste komplette apefossilet i verden, var et ledd i en storstilt lansering som i tillegg til et forskningspaper også omfatter boka The Link og en TV-dokumentar med det samme navnet. Bak all viraken sto førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum, Jørn Hurum.

Verdenspressen kastet seg over funnet med stor glød, men de skrev i like stor grad om presentasjonen i seg selv. Hurum har den samme evnen til å puste liv i fjern fortid som Thor Heyerdahl, men han deler også nasjonaleventyrerens evne til å irritere kolleger. Han lar sponsormerker pryde hverdagsklærne sine og har en enkel lekse å komme med til mer «formidlingsskeptiske» forskerfeller: Synlighet betyr sponsorer, og sponsorer betyr frihet i forskningsarbeidet. «Ethvert popband gjør det samme. (…) Vi er nødt til å starte å tenke på denne måten i vitenskapen», sa han til New York Times i forbindelse med presentasjonen. I Universitas-artikkelen «Dinosaurmannen» er han enda tydeligere: «Dette er ikke noe nytt, all tidligere polarforskning i Norge ble for eksempel finansiert av alkohol og tobakksbransjen. Dette er jo egentlig bare å gå tilbake til det.»

Men selv om den norske paleontologen mener at de private sponsorene i liten grad påvirker arbeidet, deler ikke alle i forskerteamet synet hans. Dr. Philip Gingerich skildret arbeidssituasjonen i Wall Street Journal: «Det var et TV-selskap involvert, og stort tidspress. Vi har blitt presset til å gjøre ferdig papiret, og det er ikke sånn jeg liker å forske.»

Andre sår tvil rundt den reelle formidlingsverdien i Hurums presentasjon. I Aftenposten påpeker masterstudent Mads Dahl Gjefsen at den vitenskapelige artikkelen slett ikke konkluderer med at mennesket stammer fra Ida, og at missing link-påstanden kun bidrar til misforståelser rundt evolusjonslæren. Til Hurums forsvar er han ikke den første som gjør dette – Slate.com har telt opp 28 slike Link-funn kun de siste 20 årene. Men når Hurum selv sammenligner Ida med den hellige gral, er det tydelig at han lever godt med denne mytologiseringen. Og da er man farlig nær å krysse grensen fra formidling til reklame.

For mye av grunnen til at forskningsformidling er en kunst som mange akademikere river seg i hårtustene over, er at hele poenget er tilgjengeliggjøring av komplekse svar – og det er ikke nødvendigvis det samme som forenkling, og det er definitivt ikke det samme som overforenkling. Utfordringen er å få publikum til å sluke et resonnement med fotnoter og bisetninger. Dette tar Hurum i tilfellet Ida nokså lett på, og på mange måter blir de egentlige forskningsresultatene hans da enda mer utilgjengelige i prosessen.

Hurum hadde i grunnen lært oss mer om både formidlingskunst og vår fortid om han hadde introdusert mirakelfunnet Ida på et litt mer sobert vis. Å tro at det ikke hadde skapt begeistring nok er å undervurdere seg selv, sitt funn og sitt publikum. Det bør alle som har måpt over bildene av fossilets ørsmå fingre, eller for den saks skyld opplevd Jørn Hurum på sitt mest engasjerende, kunne si seg enige i.