Forskerne i bakgrunnen

Forsker Marianne Gullestad skriver i boka Det norske sett med nye øyne at «Den internasjonale forskningen om rasisme har vært påfallende fraværende i den norske samfunnsvitenskapelige fagdebatt». Hun argumenterer med at begrepet er snevert definert med fokus på gammeldags og vitenskapelig rasisme, og at tema individualiseres. En del studier har selvsagt fokusert på ulike sider av det flerkulturelle Norge, men mer systemkritisk forskning angående institusjonell rasisme er svært nødvendig.

Det vi ikke har, er en skikkelig analytisk forståelse av om politi, helsevesen og andre offentlige myndigheter har innebygde mekanismer som er fremmedfientlige. Her gir norsk forskning oss ingen skikkelige forklaringer. Uten mer relevant forskning og kunnskap, er vi dømt til å høre følgende ord uten å egentlig ane hva vi snakker om: Hverdagsrasisme, fremmedfrykt, kultur, etnisitet og fordommer. Er det ikke på tide å komme videre fra den klassiske tankegangen om at «jeg er ikke rasist, men...»? Det «moderne» skillet mellom rase og kultur for å forklare rasisme og fremmedfrykt er fortsatt unyansert. Gullestad er inne på noe grunnleggende når hun sier at ordene «rasisme», «nyrasisme» og «kultur» er overskriftbegreper som må suppleres med andre analytiske begreper. Tanken om at Ali Farah ble dårlig behandlet på grunn av hans farge er allerede befestet i bevisstheten.

«Det er feil å bli kalt rasist fordi man kritiserer innvandrere». Dette er et typisk utsagn. Istedenfor å diskutere temaet, personifiserer man hele saken. Det er også i dag en økt tendens til at folk med innvandrerbakgrunn ikke tør å si at de er utsatt for diskriminering, eller i verste fall rasisme, fordi man automatisk mister legitimitet.

Samtidig skrives det i et sosiologisk leksikon at «problemet med utvidet bruk av ordet, er at vi kan vi finne rasisme uten rasister». Vel, hvis rasisme er summen av de negative holdningene som finnes i et system, må det komme frem. Bedre forskning vil også kunne bidra til at alle de samvittighetsfulle offentlige ansatte kan gjennomføre sine arbeidsoppgaver uten mistanke. Dagens forskning er altfor fokusert på minoriteters problemer, som tvangsekteskap, omskjæring eller trygdemisbruk. Makt til å definere forskningsspørsmålet er fortsatt skjevt og smalt.

Tragedien i Sofienbergparken viser at vi må se på både subjektive og objektive betingelser for rasisme. Den modige sykepleieren Ragnhild Storstein Spilker grep inn da ambulansen og politiet sviktet, og nå har hun engasjert seg i debatten for å få kartlagt utbredelsen av rasisme og diskriminering i helsevesenet. Til interesserte forskere og masterstudenter som leter etter gode ideer, ønsker Spilker undersøkelser av ansattes fordommer og holdninger og hvordan dette fører til forskjellsbehandling. Bakenfor ordet rasisme ligger det mange ubesvarte spørsmål. Mens vi venter på kloke og analytiske tilnærminger til dette samfunnsspørsmålet må vi også lytte til ordene til Ali Farahs norske «mor»: Hold hod kaldt og hjertet varmt.