Forskningsfabrikken

Kommentar:

«Sitt stille, skriv avhandlingen din og hold kjeft». Det er beskjeden stipendiat Anine Kierulf opplever å få fra ledelsen ved Institutt for offentlig rett, [som Universitas omtalte i forrige uke.](1) Kierulf mener hun får refs for å debattere i media. En annen stipendiat ved samme institutt fortalte om tilsvarende erfaringer med ledelsen, som skal ha tatt til motmæle da hun tok pause fra doktoravhandlingen for å skrive en vitenskapelig artikkel om et annet tema.

Du skal ikke gå langt utenfor malen på vei gjennom pølsefabrikken – professor Bernt Hagtvets udødelige beskrivelse av dagens universitet – før du blir lagt bånd på. Tidligst mulig skal du peile deg ut en kurs, gjøre som du blir fortalt og komme deg videre. Altså ganske langt unna Humboldt-idealet om dannelsesuniversitetet.

Slik er det blitt, som følge av et system som belønner forskningsproduksjon framfor alt. Fordi instituttene får utbetaling for hver fullførte doktorgrad, er det viktig for dem å gi stipendiatene en dytt i ryggen når de stopper opp. Å bidra til samfunnsdebatten kan fort framstå som bortkastet tid, siden antallet forskningspublikasjoner i dag avgjør hvor mye penger universitetene får på konto. Pølsene må holde seg i rekka for at fabrikken skal gå best mulig rundt.

I et slikt system er det ikke plass til god formidling og undervisning.

Gjennomstrømming av studenter er et annet hovedmål. Så lenge studentene tar eksamen, står Statens lånekasse klar med nettbankbrikken for å overføre penger. De økonomiske insentivene er store for å utvide fabrikken ytterligere, slik at flere pølser kan trykkes ut.

Samtidig skulle økt kvalitet få flere studenter til å fullføre, som fastslått i Kvalitetsreformen fra 2003. Ti år etterpå er antallet studenter som fullfører en grad etter ti år, omtrent den samme: Gjennomstrømningen ligger rundt 42 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Det er ikke rart, da en undersøkelse fra NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) viste at åtte av ti universitetsansatte er mer interessert i å forske enn å undervise. Det er vel og bra at de er engasjert i forskning, men det hever ikke nødvendigvis kvaliteten på det som kommer ut i auditoriene.

En nyere NIFU-undersøkelse bekrefter bildet: Studentene svarte at de var mindre fornøyde med undervisningspersonalet enn med tilbakemelding og veiledning. Dette ble tolket som at studentene savner nettopp tettere oppfølging, for eksempel gjennom flere seminarer.

Noe av skylden må utdanningsinstitusjonene ta selv, sa Kristin Halvorsen rett før hun forlot Kunnskapsdepartementet. Hun mener institusjonene ikke er flinke nok til å følge opp studentene. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det bra med lærerkrefter tilgjengelig: i gjennomsnitt åtte studenter per akademisk ansatte. Men det hjelper lite når forskning har større prestisje enn å undervise. Da blir den gode oppfølgingen skadelidende.

Nå er det opp til de blåblå, med Torbjørn Røe Isaksen i spissen, å komme med en ny kvalitetsreform – som virkelig hever kvaliteten. Da må undervisning stå i sentrum.

Hans forgjenger, Halvorsen, satte ned et utvalg for å se på finansieringssystemet til utdanningsinstitusjonene. Utvalget skal undersøke hvorvidt staten skal premiere god undervisning.

Ja, takk. Det må lønne seg for universiteter og høyskoler å følge studentene sine tettere opp, og det må få konsekvenser dersom de velger å kutte i seminarundervisningen.

Dersom UiOs plassering på en eller annen internasjonal ranking kun måles i forskningspublikasjoner, bør vi ikke si oss fornøyd. Kvaliteten i undervisningen er like viktig å måle.

Vi bør strebe etter et universitet som bruker sine horder med akademikere til å snakke sammen med studentene, og tar med seg forskningen ut av kontorene.

Ikke minst bør universitetene våre hylle akademikere som skriver vitenskapelige artikler helt uoppfordret, og oppmuntre dem til å delta i samfunnsdebatten. Slik oppnår vi gjensidig dannelse.