Gjeldsfella

Sjelden har valgflesket vært fetere enn i denne valgkampen. Partiene er så usikre at selv studentene har blitt en viktig stemmegruppe. Senterpartiet (Sp) har gått så langt som til å foreslå å gjøre studielånet rentefritt.

Et prisverdig tiltak, bare synd det ikke kom mens Sp satt i regjering, men først når de kjemper mot ryggen mot sperregrensen. Likevel, det er jo innlysende: Om man virkelig vil gjøre noe med de økonomiske problemene mange unge nyutdannede opplever, så gjør man lånet rentefritt.

Studentpolitikerne, Giske og andre politikere virker ikke særlig opptatte av studielånsrenten, men snarere av en mer effektiv skole og raskere gjennomstrømning. Debatten omkring studiefinansiering begrenser seg til stipendandel. Det er neppe tilfeldig. Systemet med lån og renter er en svært effektiv kontrollmekanisme. Så lenge en person står i gjeld, tvinges hun til å jobbe for å betale den tilbake. Slik sett sikrer studielånsordningen at idet studentene er gjennom Giskes maskin, har de ikke noe annet valg enn å bli produktive arbeidere de neste 20 årene. Et liv i gjeld og livegenskap til staten gjennom Lånekassen ligger foran de fattige av oss.

Renta burde fulgt konsumprisindeksen på 2,5 prosent. Lånekassens rente følger markedsrenta på 7,9 prosent. En student med seks års studieløp og 50 000 kroner i årlig studielån, med rente som følger konsumprisindeksen og ikke har rentefritak i studietida, vil måtte betale tilbake totalt 412 000 kroner over 20 år.

En student med dagens renteregime vil måtte betale tilbake 599 000 kroner over 20 år. Hun betaler altså tilbake 187 000 kroner mer med Lånekassens rente. Hva går disse pengene til? Den samme studenten får over 6 år 120 000 kroner i stipend. Trekker man fra dette gir det fortsatt 67 000 kroner i overskudd til Lånekassen.

I tillegg legges en prosent til for å dekke opp for dårlige betalere og administrasjonskostnader. De resterende renteinntekter går direkte tilbake til statskassen. Hva bruker staten disse pengene til? Sponser studentene sine egne stipend? Lånekassa er ikke en bank som tar imot innskudd og har renteutgifter på dette, da bør det heller ikke være meningen at gode betalere skal ta risikoen og regningen for de dårlige betalerne. Staten bør ta denne risikoen.

Slik ordningen fungerer i dag virker det snarere som om de fattige studentene må sponse de rike. Studenter med rike foreldre eller formue mottar like mye lån og stipend som de fattige, forutsatt at de ikke har inntekt mens de studerer. En rik student som låner 300 000 kroner og får 120 000 kroner i stipend, vil ende opp med 144 000 kroner i pluss dersom han betaler lånet den dagen han er ferdig med å studere. (120 000 kroner i stipend og 24 000 kroner i renteinntekter).

Det er imidlertid få utdanninger som lønner seg økonomisk om man regner med tapt arbeidsfortjeneste og utgifter til renter ved tilbakebetaling. Samtidig er utdanning en ressurs som samfunnet og staten tjener grovt på.

Ordningen for studenter slik den er i dag er uverdig. Studielånet for studenter i Oslo rekker knapt til boutgifter. De fleste må ta dårlig betalte jobber ved siden av studiene. Å bli student er ikke særlig attraktivt.

Noen burde røske opp i dette systemet. Studentpolitikere burde gå sammen med fagbevegelsen og fokusere på den virkelighet som møter studentene etter endt utdanning. Et naturlig krav er da at renten på studielån må følge konsumprisindeksen. Dersom dette ikke fører fram bør man i fellesskap brette opp armene og nekte å betale den overskytende renten. Å være fattig kan også være en maktfaktor.