Grå suppe i elfenbenstårnet
Var det noen som sa «elite«?
Professor Arnulf Kolstad ved NTNU vil halvere studenttallet ved norske universiteter.
– Universitetet må være for dem som er motivert for det man skal gjøre der, sier Kolstad til Morgenbladet.
Det man ifølge Kolstad skal gjøre på universitetet, eller, det halvparten av oss skal gjøre på universitetet, er å tenke grundig analytisk, og forske. De som ikke klarer/ønsker dette burde øyensynlig forlate åstedet.
Da Morgenbladet i august ga fire av landets ledende eldre herrer plass til å klage over det norske, folkelige universitetets mangel på elite-tilbud, var det nesten så det klirret litt i det kjente elfenbenstårnet. «Elite» er ikke et ord vi liker å ta i munnen. Thomas Hylland Eriksen oppfordret til knallharde krav. Bernt Hagtvet fryktet dårlig kvalitetskontroll og resultater ala «en jevn, grå suppe», Iver B. Neumann ville ha nye bygninger i Nydalen. Nok en etasje i tårnet. Alt dette bør diskuteres, og må ikke avfeies fordi det knirker i verdenssynet vårt ved ordet «elite». Kolstads forslag om å halvere studenttallet er imidlertid såpass drastisk at vi kanskje bør slå et slag for den grå suppa likevel.
Flesteparten av oss kommer ikke til å drive med forskning, og vil kanskje ikke jobbe i akademia, engang
Det Kolstad, og til en viss grad Hagtvet og Neumann, ser ut til å ha glemt, er at universitetet er mer enn forskningen den produserer. Det er mange måter å skape ressurser på, og en del av denne ressursproduksjonen er faktisk ofte omvendt proporsjonal med produsentens karakterer eller forskningsresultater. For i tillegg til å fordype oss i konfliktteori og bistandspolitikk, gir åpne og fleksible studier muligheten til også å være skribenter, radiovertinner, skuespillere, barkeepere, konsertarrangører og politikere. Flesteparten av oss kommer ikke til å drive med forskning, og vil kanskje ikke jobbe i akademia, engang. Men universitetet har både for oss og samfunnet generelt en avgjørende rolle i kulturformidling, samfunnsdeltaking og – kremt – folkeopplysning, på områder langt utover forskningen.
Se for deg et universitet med halvert studentmengde. Nivået og konkurransen ville vært skyhøy, så de heldige som fikk være med, ville måtte jobbe hardt, hele tida. Hva vi som ikke kom inn, skulle gjort, vet jeg ikke om professoren mener noe om. Ta opp noen fag på John Bauer-skolen? Uansett. Ikke bare ville mange av de som faktisk kom gjennom nåløyet antakelig få mindre tid til å aktivisere seg i studentforeninger, alle vi andre ville ikke fått en stemme her i det hele tatt. Eller for å snu på det; Universitetet ville mistet våre stemmer. Studentoffentligheten ville lide en smertelig degenerering. Ikke bare har arrangementene, aktivitetene og organisasjonene studenter driver på frivillig basis en verdi for kulturlivet i seg selv, de er også viktige for tusenvis av unge folks utvikling, kompetanse og fremtidige arbeidsmuligheter.
Lukkede universiteter skaper ikke bare bedre forskere, høyere tårn og mindre suppe, det skaper også en dårligere studentoffentlighet. Jeg våger å tro at vi ville tapt noe.