Grådige lønnsmottakere?

I fjor ble Universitetet i Oslo (UiO) bevilget 30 millioner kroner til de lokale lønnsforhandlingene. Det var nesten fire ganger så mye som potten på åtte millioner året før, og lønnsmottakere på alle trinn pustet lettet ut. Endelig kunne de meske seg med litt ekstra smør på brødet – selv som offentlig ansatte. Men gleden over det store beløpet forsvant snart for størsteparten av de håpefulle.

54,5 prosent av potten gikk til professorer og ledere.

Kun syv av de 1050 ansatte som fikk lønnsopprykk var stipendiater.

Stadig flere forskere forlater UiO til fordel for fristende tilbud i det private næringsliv, og verdifull kompetanse går tapt. Derfor er det flott at Utdanningsdepartementet bevilget en stor sum til Universitetets lønnsforhandlinger. Det er ingen tvil om at mange av professorene og dekanene virkelig fortjente et opprykk. God innsats skal belønnes. Men holder det å premiere toppsjiktet? Bør vi ikke heller satse på å rekruttere forskere enn å sørge for at de vi allerede har kan spasere glade og rike inn i førtidspensjonens slaraffenliv?

Tall fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) viser at Norge ligger langt etter de øvrige nordiske landene når det gjelder antall doktorgrader. Og mens Bergen og Trondheim kunne skilte med en utvikling i riktig retning i fjor, var det ingen økning i antall doktorgrader ved UiO. Stipendiater Universitas tidligere har snakket med, kan bekrefte at gruppen ofte jobber utover normal arbeidstid og har et enormt forventningspress. De tjener rundt 270 000 kroner i året, og ble nærmest oversett i de lokale lønnsforhandlingene.

Rekruttering forutsetter attraktivitet, og da må det penger til. Universitetsstyret og departementet hadde blitt enige om at eliten ved Universitetet skulle prioriteres. Prioriteres med stor P. La oss ta et eksempel: En av dekanene fikk et lønnstillegg på 79 700 kroner i de lokale lønnsforhandlingene. I tillegg fikk han etter avtale 72 000 kroner i påskjønnelse for dekanvervet. Til sammen tjente han altså 151 700 ut over ordinær lønn, noe som tilsvarer mer enn en halv stipendiat-årslønn.

– Grådig, konstaterte Anita Solhaug i Norsk tjenestemannslag.

Men ærlig talt, ville du gitt pengene tilbake til Lånekassen dersom du plutselig fikk noen tusen ekstra i stipend? Jeg tror ikke det. Det trenger ikke alltid å dreie seg om grådighet, men om evnen og muligheten til å forhandle gjennom best mulige ordninger for seg selv og sine kolleger. Som korttidsansatte har ikke stipendiatene de samme mulighetene til å hevde seg i lønnsforhandlingene som øvrige ansatte. De er dermed så godt som dømt til å tape uten hjelp fra ledelsen.

Politikerne enes om at forskning bør være et av Norges store satsningsområder. Da er viktig at departementet i samarbeid med Universitetet verner om forskerspirene. Ikke bare de gamle traverne.