
Heltidsstudent – deltidsmenneske
Tenkte politikerne over hva kravet om «heltidsstudenten» ville få å si for frivillige i alt fra studentorganisasjoner til idrettslag og speider? La oss håpe de ikke visste hva de gjorde.
Frivillighet og engasjement er to ord politikere elsker å strø om seg med. Hvem har ikke hørt utsagn som «dagens unge har ikke noe engasjement», eller «frivillig arbeid lønner seg ikke lenger». En skulle tro politikerne forlengst hadde forstått at studentene har gjennomskuet «du skal gjøre som jeg sier, og ikke som jeg gjør»-retorikken. Ellers er det en mulighet at politikerne rett og slett ikke ser rekkevidden av sine egne vedtak. I lys av denne siste muligheten er Kvalitetsreformen et godt eksempel. Studentenes nye virkelighet er at engasjement må lønne seg, økonomisk eller på andre måter. Og helst umiddelbart.
Min påstand er at i Kvalitetsreformen er tanken om «heltidsstudenten» blitt så oppskrytt at ingen torde å rokke ved dette idealet. Dermed har ikke de negative konsekvensene «Heltidsstudent» vil gi blitt vurdert. Hvilket vil gi negative virkninger for både studenter, Universitet, de frivillige organisasjonene og samfunnet som helhet.
En gjennomgående tendens fra Kvalitetsreformen er at de forskjellige studieløpene beholder pensumsmengden, men korter ned studietiden. En enkel slutning er at tidsmessig må dette få konsekvenser for noe. For i forlengelsen av dette kommer nå stipendet fra Lånekassen med krav om beståtte eksamener. Populært kalt «riset bak speilet».
Studentenes nye studiehverdag er altså denne: Tilnærmet den samme arbeidsmengden på kortere tid, og store økonomiske utslag som en mulig konsekvens. I klar tale; Studiene er blir en fulltidsjobb, hvor arbeidsgiver (Staten) ikke tillater andre oppdragsgivere. Hvor i denne problemstillingen er det da plass til et frivillig, ikke-lønnet engasjement?
En behøver ikke være ansatt for å tenke store tanker for å skjønne at student-organisasjoner og foreninger går en mørk tid i møte. Likevel er det nok ikke disse som vil få det tyngst, da det tross alt er egeninteresse å være med i disse foreningene. De store taperne er de frivillige organisasjonene, som ikke vil ha noe å tilby studentene for deres innsats og engasjement. Ikke lønn, spesielle fordeler eller yrkesrelevante attester. Bare det samme som i dag; arbeidsoppgaver, mulighet for å identifisere seg med verdiene til organisasjonen – og takknemlighet.
For hvem vil trene lilleputter i fotball når det kan gi stryk til eksamen som konsekvens. Hvem tør ta på seg tillitsverv i de frivillige organisasjonene? Hvem vil ha mulighet til å sette av tid til noe så enkelt som å vise omsorg og medmennesklighet? Og hele tiden ha hengende over seg at en må oppfylle kravene til «heltidsstudenten»?
Til onsdag arrangerer Studentparlamentet og SiO Læringsmiljø debatt om hvordan studentengasjementet skal overleve Kvalitetsreformen. Før påske skrev Universitas om hvordan Universitetet vurderer forskjellige alternativer, hvorav vekttall for engasjement er en mulig løsning. I denne sammenhengen sa Underdal «...jeg tror egentlig at de som er virkelig engasjert vil finne tid til studentaktiviteter uansett.» I mine ører høres det ut som en skal overlate alle verv til broilere og de med en dyp lommebok.
Utfordringen for debattantene på onsdag blir å finne mulige løsninger på problemene Kvalitetsreformen og kravet om «heltidsstudenten» har skapt.