Herfra til evigheten

Kristin Clemet (H) har gått medierundgang som en blå tornado de siste ukene. «Jeg er ingen taper», har vært hovedbudskapet. «Den nye universitets- og høyskoleloven er ikke noe personlig eller politisk nederlag.» Hun har vært overalt. I Aftenposten, i Dagbladet, til og med i universitetets internavis Uniforum og her i Universitas har hun tatt turen innom.

Og hun har selvfølgelig rett. Selv om noen av de mest upopulære forslagene i den nye loven ble omskrevet i denne omgang, og selv om de mest ytterliggående politiske prøveballongene som ble lansert av Ryssdal-utvalget ble skutt ned før de hadde fått sjansen til å komme mer enn en meter over bakken, har hele den lange marsjen som i Norge for alvor begynte med Mjøs-utvalget, ført universitetene inn i en ny virkelighet.

«Paradigmeskifte» er et stort ord. Men det er det vi har å gjøre med her. I lov, i forskrift og i praksis har universitetene nå blitt noe annet enn de en gang var. Samfunnet er blitt litt mer butikk, kvalitetsbegrepet har blitt, og blir, stadig mer kvantitetsbasert, og ting skal gå fortere. Og alt er lagt til rette for at resultatkravene skal bli strengere, og mindre ressurser skal henges opp i tant, fjas og i å opprettholde lite livskraftige fagmiljøer. Vi skal prioritere det vi er best på.

Men la oss være ærlige med hverandre: alle som har lest så langt, vet alt dette fra før. I en eller annen forstand. Vi kan være uenige i hvem som vant hvilke bataljer, i hvilken grad den nye linja betyr maksimal smalhans for småfag eller styrking gjennom rendyrking, og mye annet. Men vi kan ikke stikke under en stol at utviklingen viser at en annen verden absolutt er mulig, også for universitetene, men at denne vidunderlige nye verdenen kanskje ikke er fullt så hippie-ideell og flatstrukturert som noen hadde sett for seg.

Ole Danbolt Mjøs er KrF-medlem, gammel Tromsø-rektor og etter alle solemerker en ærbar gammel mann. Han har også æren av å ha satt navn på utvalget som skrev rapporten som satte i gang den prosessen som ble avsluttet med Stortingets vedtak av en ny universitets- og høgskolelov. Denne prosessen har vært håndtert av politikere med ulik partipolitisk og akademisk bakgrunn: handelsskole-dropouten Jon Lilletun (KrF), universitets-dropouten Trond Giske (Ap), og den hypereffektive siviløkonomen Kristin Clemet har alle hatt en finger med i sluttresultatet. Men til tross for litt kiving frem og tilbake, har det vært bred politisk enighet om de fleste premissene: Ting skal gå fortere! Mer likestilling av private og offentlige utdanningsinstitusjoner! Mer effektivitet!

Belønningen for dette tverrpolitiske strevet høster Clemet og Utdanningsdepartementet i vår, når Norge er vert for utdanningspolitikere og -byråkrater fra omtrent hele Europa i Bergen, som kommer til et av de landene som har kommet lengst i Bologna-prosessens arbeid for en paneuropeisk utdanningsstruktur. Denne teksten skrives på fremtidens europeiske utdanningsinstitusjon. Tenk litt på det.