Hvem har ansvaret?
Utdanningsdepartementet vil at universitetene selv skal ta ansvar for loddtrekningsopptak og nedleggelse av fag. Vitner dette om ansvarsfraskrivelse fra utdanningsministeren?
– Det går ikke an! Nå må noen gripe inn her før det tørner helt for Universitetsledelsen!
Min venninne F. slår knyttneven i bordet så ølet spruter utover bardisken. Raseriet er rettet mot vedtaket om loddtrekning som utvelgelsesmetode til profesjonsstudiet i psykologi. Hun krever handling. Nå.
– Men hvem skal gripe inn da? spør jeg mens jeg slurper øl.
– Utdanningsministeren! Utdanningsdepartementet! De har da for helvete et ansvar for oss studenter?!! freser F.
Men Clemet vil ikke gripe inn. På spørsmål om loddtrekningsproblemet i spørretimen 22. oktober svarer utdanningsministeren at det er opp til hver enkelt institusjon å bestemme kriterier for utvelgelse av studenter til videre studier.
Utdanningsdepartementet ville heller ikke gripe inn da styret ved Menighetsfakultetet for to år siden forsøkte å omplassere professor i teologi Jan Olav Henriksen fra etikkundervisning fordi han hadde endret syn på homofili.
Og i mars i fjor sa Clemet til Universitas:
– Det er absolutt ikke utdanningsministerens oppgave å garantere for at fag ikke forsvinner.
Problemet er at departementet synes å overlate ansvaret til institusjonene litt for ofte. Og dersom flertallet i Ryssdalsutvalget får gjennomslag for sitt forslag om å gjøre universitetene til selvstendige rettssubjekter, vil enda mer av ansvaret flyttes over til institusjonene. Det kan rett og slett virke som om utdanningsministeren først trer et system nedover hodene på folk, for deretter å stikke av når problemene melder seg. Som min venninne F uttrykte det:
– Nå kan vi like godt flytte hele utdanningsdepartementet over til finansdepartementet!
Problematikken er velkjent i alle demokratier: lokaldemokrati versus sentralstyring. For hvor langt skal politikere kunne gå i detaljstyring av universitetene før det blir ren diktatorstyring der en utdanningsministers luner og personlige overbevisninger skal legge føringen for all organisering av universitetet? Og hvem skulle vite best hva som er gunstig for den frie akademiske forskningen om ikke akademikerne selv?
Jeg ser utdanningsministerens poeng. Akademisk frihet innebærer at noen konflikter må løses internt. Og intet departement eller minister kan følge med i alle saker overalt til enhver tid. Drømmen om den allvitende, kloke beslutningstaker med overordnet ansvar forblir nettopp det: en drøm.
Likevel: Selv om vi har en viktig kvalitetssikring i NOKUT ( Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) er dette organet ikke en tilstrekkelig sikkerhetsventil i saker av den type vi her snakker om. Derfor er viktig at en utdanningsminister vurderer å gripe inn i situasjoner av en såpass prekær art som nedleggelse av småfag eller loddtrekning som utvelgelsesmetode. I en ideell verden hadde Universitetet greidd alt dette selv. Min påstand er at vi ikke lever i en ideell verden.