Hvem har sagt at jorda er rund?

Var du en av dem som torsdag 27. mars valgte å gi en lang faen, eller gikk «Fagkritisk dag» ved Universitetet i Oslo (UiO) deg rett og slett hus forbi? Uansett årsak; du var ikke alene.

Fagkritisk dag er et fellesarrangement ved UiO, men av ukjente grunner gjelder dette bare for tre av åtte fakulteter. Det er bare Det humanistiske fakultetet (HF), Det samfunnsvitenskapelige fakultetet (SV) og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet (MatNat) som satte opp et program 27. mars. Mens HF og SV hadde relativt fyldige program der de aller fleste fagene arrangerte egne foredrag, valgte MatNat å gjøre kort prosess og arrangere én enkel diskusjon om hvorvidt logikk hører hjemme i ex.phil.-pensum eller ikke.

Samfunnsvitenskapen og humaniora kan kanskje sies å ha et fortrinn fremfor realfagsfakultetene når det kommer til fagkritikk. Her opererer man ikke med absolutte sannheter på lik linje med i naturvitenskapen. Å kreve at matematikkstudenter skal stille spørsmål om Pytagoras’ setning er gyldig eller ei, eller at medisinstudenter skal kunne debattere om metodene som brukes i cellebiologisk forskning er tilfredsstillende, faller naturligvis på sin egen urimelighet. Men det er like urimelig å hevde at fagkritikk ikke hører hjemme i realfagene på lik linje som samfunnsvitenskap og humaniora. Alle medisinstudenter kan stille seg spørsmål om allmennpraksis og skikkethet i legeyrket, og alle fysikkstudenter kan stille seg spørsmålet om hva realfagene gjør feil i rekrutteringen av nye studenter og hva konsekvensene av dette kan bli.

Men selv ved fakultetene der fagkritikken synes å stå sterkest, merker man fraværet av den. HF huser et av universitetets desidert største fag, historie, som har en tilknyttet studentmasse på nærmere tusen studenter sammenlagt på alle nivåer. Det eneste foredraget som ble holdt ved historieprogrammet på Fagkritisk dag hadde et oppmøte på i underkant av 35 studenter. Etter pausen var oppmøtet på under 20.

Det hjelper lite med velmenende arrangementer som Fagkritisk dag dersom fakulteter ikke benytter seg av det og studenter ikke deltar på de få arrangementene som faktisk settes opp.

Men når det er sagt: Vi som, med ulik glød, kaller oss studenter, må forstå at fagkritikk ikke er noe vi kan velge å få trukket over hodene våre en gang i året, men at fagkritikken er en kontinuerlig prosess – en integrert del av det å studere på lik linje med å lese pensum og å gå på forelesninger. Dette bør gjelde studenter ved alle fakulteter. Når skoleverkets doktrine om å «pugge og gjengi» synes å henge igjen hos studenter til langt inn på masterprogrammene, blir situasjonen ekstra problematisk.

Om universitetet selv velger å tilrettelegge for kritikk og debatt, så er det strålende. Men spørsmålet er om Fagkritisk dag og måten dette arrangementet gjennomføres på er tilfredsstillende når man vil ha fagkritikk på dagsorden. Ansvaret faller uansett tilbake på studenten som selv må finne frem til sin kritiske sans uavhengig av fag og studieretning. Hvis ikke kan det se ut til at et positivt initiativ som Fagkritisk dag, fremstår som en fane og et navn som bidrar til å skjule et voksende problem.