Hverdagsvalg

Hørt på et kjøpesenter på Oslo vest.

Liten gutt 1: Jeg skjønner ikke at Arbeiderpartiet gidder å stå og dele ut roser her, asså…

Liten gutt 2: Neeeeiii…?

Liten gutt 1: Asså, her stemmer jo alle Høyre uansett. Mamma sier hvert fall at alle ressurssterke mennesker stemmer Høyre.

TJA, MAMMA om det. Jeg vet om mange ressurssterke mennesker som ikke stemmer Høyre. Jeg vet for så vidt om mange som gjør det òg. Også vet jeg om mange ressurssterke mennesker som ikke stemmer i det hele tatt.

Ved sist kommunevalg lå valgdeltakelsen for de mellom 22 og 25 år på 55,7 prosent. For førstegangsvelgerne, altså de mellom 18 og 21 år, var tallene enda lavere. Bare 54,5 prosent av de yngste stemte. Omskrevet til tabloid avisoverskrift blir det: «En av to unge stemmer ikke.» Sagt på en annen måte: En av to unge driter i sin egen hverdag. Det gir vann på mølla til Hans Wilhelm Steinfeld, som beskriver dagens unge som kunnskapsforaktere og svikere av egen virkelighet.

FOR SELV OM ord som kommunepolitikk og byplanlegging høres gørrkjedelige ut, selv om de stinker byråkrati på tre mils avstand, så dreier det seg i bunn og grunn om det skal eller ikke skal bygges høyhus i parken du pleier å slappe av i. Det handler om hvorvidt den nye sykkelstien du har hørt rykter om faktisk blir bygd. Og det dreier seg om hvor lenge du får lov til å kjøpe øl ute på byen. Egen virkelighet med andre ord.

Men hverdagen er der bare. Den er kanskje for kjedelig til å bry seg om? Er det bare bra nok hvis vi løser fattigdomsproblemet den ene dagen, og får slutt på naturkatastrofene den andre?

FØRST NÅR utenriksministeren snakker om Norge i en globalisert verden mer enn fylles storsalen på Chateau Neuf. Først da sprekker studentene av entusiasme, og til og med nordområdene vekker trampeklappengasjement. Når det derimot kommer til hvor godt kollektivtrafikktilbudet i Oslo skal være, da blir halvparten av oss stumme.

Det er politikerne veldig klar over. Hvis du vil vite hva partiene står for kommunalt – og ikke nasjonalt – da har du ikke fulgt med på riktig valgkamp. Men kanskje er det likevel verdt å stemme, om ikke annet enn for å si fra om at vi studenter, vi er en viktig del av Oslo som må legges merke til. Tross alt er vi nesten 60 000 mennesker i en by som teller 550 000 totalt.

HVIS DU FORTSATT trekker på det, og tenker «Neeeiii, jeg vet ikke jeg, dette er jo kommunevalg da, og jeg skal liksom stemme i Fredrikstad. Der har jeg ikke bodd på syv år.» Vel, det er bare én ting å si: Hvorfor i all verden har du ikke meldt flytting? Hvis du ikke lenger bryr deg om hva som skjer på det som en gang var hjemstedet ditt, da er det kanskje ikke et hjemsted lenger. Vis heller at du engasjerer deg i det livet du daglig lever.

HVA SÅ MED argumentet om at det ikke er noe poeng å stemme fordi fokuset på unge og studenter har vært totalt fraværende i valgkampen? Tja, stem for å gjøre en forskjell til neste gang, da vel. For er det så rart at studentenes interesser ikke får hovedfokus i valgkampen når den ene halvparten av studentene ikke stemmer og den andre halvparten ikke stemmer i Oslo?

Var jeg politiker, hadde også jeg fokusert på annet enn studenter. Jeg ville nok heller slengt om meg med valgløfter om gamlehjem. I aldersgruppen 60 pluss er det nemlig mer en 80 prosent som stemmer.