I begynnelsen var sensuren.

«Akademikere bruker år av sine liv på å lese seg til det folk flest allerede vet.»

Slik lyder vittige tunger.

I disse dager er det fristende å bytte ut «akademikere» med «teologer ved MF». Professor Jan-Olav Henriksen har forsket, fundert, tvilt og trodd seg frem til at det ikke trenger å være syndig at homofile kan leve i partnerskap.

Ja ja, tenker mange. Ikke noe mirakel. Velkommen etter. Alt greit så langt. Men så skjer det som for mange fortoner seg som merkelig; styret ved MF finner ut at en forsker med slike forskningsresultater ikke bør forelese i etikk og dogmatikk. De er spesielt skuffet over at Henriksen utdyper og forklarer hva han har kommet frem til etter flere års arbeid, og styreleder Egil Morland mer enn antyder at Henriksen lanserer meninger og ikke forskning. Jan-Olav Henriksen får fortsette som forsker, men i et annet professorat og avskåret fra studentene han til nå har forelest for.

Reaksjonene har vært mange og ulike. Forskere ved Teologisk fakultet vil ikke lenger stille som sensorer for eksamener ved MF fordi styret ved MF bryter med klassiske idealer for vitenskap. Internasjonale eksperter på forskningsetikk sammenligner forholdene ved MF med Sovjetunionen i tider der den frie tanke stod lavt i kurs. Kirkerådets leder vil ikke samarbeide med MF så lenge styrevedtaket opprettholdes, mens NTNU har vurdert å bryte et eksisterende samarbeid om doktorgradsutdanning.

Listen er lang, og kan gjøres lengre. Internt ved MF har det også kommet reaksjoner fra både forskere og lærerråd på hvordan styret har håndtert situasjonen.

En av de viktigste reaksjonene er ikke blant de mest høylytte, men den kommer fra en vesentlig gruppe: studentene ved fakultetet. De føler seg umyndiggjorte og undervurderte fordi styret ikke har noen tro på at studentene selv kan være kritiske til en foreleser eller til et vitenskapelig arbeid. I stedet gjemmes foreleseren unna, og minste motstands vei åpenbarer seg. Flere studenter har uttrykt ønske om å kunne diskutere saken med Henriksen, noe som er vanskelig når han ikke lenger får undervise.

MF er i dag det viktigste lærestedet for de som vil bli prester i Den norske kirke, en kirke i stadig utvikling. For at Kirken fortsatt skal være en premissleverandør som blir tatt på alvor i verdidebatter, må den forholde seg til verdiglidninger i samfunnet utenfor den harde kjernen av kirkegjengere. Det er heller ingen tvil om at flere, både ved MF og i Kirken, deler Henriksens syn i spørsmålet om homofilt samliv. Denne «menigheten» er en av de få som faktisk vokser i Den norske kirke.

Så kan man innvende at å kritisere MF for å bekjenne seg til Bibelen og lutherske dogmer blir som å skulle kritisere Paven for å være katolikk. Forskere skal ha sin frihet, javisst, men frihet skal også en trosretning eller en forskningsinstitusjon ha krav på. Hva slags frihet er det, for en institusjon som er tuftet på en religiøs konfesjon, å skulle måtte legge seg flat hver gang den står for noe som kan finne på å forarge offentligheten?

MF bygger sin virksomhet og undervisning på Bibelen, og det er uunngåelig at det vil bli kontroverser i blant. Men én ting er at en forskningsinstitusjon forbeholder seg retten til å basere seg på et religiøst grunnsyn og noen vedtatte dogmer og sannheter. En annen ting er at MF selv ønsker å bli tatt alvorlig i forskerkretser utenfor sine egne vegger. Så lenge de ønsker det, må de fremstå som selvkritiske, reflekterte og troverdige.

Når Gunnar Heiene tar over som dekan ved MF på nyåret, har han en viktig oppgave foran seg. Om styrevedtaket rundt professor Henriksen uttaler Heiene til Vårt Land at «en slik (styrets) holdning fungerer veldig dårlig i en vanlig akademisk hverdag». Det lover godt, og vil forhåpentligvis følges opp med kloke ord og handlinger som vil sikre at MF forblir et attraktivt sted å være både for kritiske studenter og forskere.