I skyggen av oljen

Det ropes på ingeniører og realister om dagen. Oljeriggene trenger kompetent bemanning, og potensielle kunst- og kulturstudenter skal jages inn der den norske økonomien angivelig får mest bruk for dem. Skal Norge bli et kulturelt magert oljemaskineri?

Torsdag offentliggjorde utdanningsdirektoratet (Udir) årets søkertall til offentlige videregående skoler. Det ser ut til at norsk ungdom har tatt innover seg Norges olje- og næringstoppers ramaskrik. Søkertallet til medier og kommunikasjon stuper, viser direktoratets tall. Samtidig viser samme statistikk at også søkertallet til musikk, dans og drama går markant ned. Vinneren er den studiespesialiserende linjen (tidligere kalt allmennfag). Og når flere søker studiespesialiserende, søker flere etter hvert ingeniørutdanning.

Kunstneren taper selvsagt mot økonomen og ingeniøren i et ordskifte der vekst er det veivisende dogmet. Men, slik Anders Sundstøl Bjørkheim skrev i Universitas tidligere i år: «Når vi skal diskutere målet med høyere utdanning, må vi være kritiske til et språk som allerede har definert at næringslivet skal privilegeres». For mens økonomen og ingeniøren viser til en svært håndgripelig, sysselsettende vekst, sitter kunstneren – og ofte humanisten – igjen med sine egenverdi-argumenter. De veier ikke særlig tungt i et ordskifte preget av kapitalisme.

Om det eneste man ønsker seg er innpass i næringslivet, er billetten svært tilgjengelig. Ta en bachelor i økonomi, og jobbannonsene skriker etter deg. Ta en ingeniør-master, og du kan ha skaffet deg en godt betalt jobb allerede før du faktisk er ferdig. Mens begrep som økonomikrise sjongleres i dagspressen, frister selvfølgelig gode, faste jobber dem som nå søker videregående og høyere utdannelse. I vekstens ærend er alle økonomisk tjent med å gli inn i et system bygget for profitt. Men det finnes flere verdigrunnlag man kan basere utdanningsvalget sitt på.

Begrepet «norsk kultur» er allerede skadelidende. Det har blitt et svært ullent begrep. Likevel er to ting sikkert. Én: Skal vi sammenligne oss med våre nordiske naboer i Sverige, Danmark og på Island, er Norge i den kulturelle bakleksa. Hva får man ut av et turistbesøk i Norge, bortsett fra historier om – og bevis på – fersk oljerikdom og noen forlatte (men vakre) fjell og fjorder? Hva tilbyr Norge av kulturuttrykk? Det leder til punkt nummer to: Vi er på leting – gjort tydelig av siste måneders smått desperate ordskifte om jakten på norsk identitet. Med Norges relativt korte selvstendige kulturhistorie, er kultur noe som må satses aktivt videre på. Kultur er ikke røde tall på et oljeregnskap, men noe nordmenn bør være stolte av, og finne mening og identitet i.

Dagens arbeidsmarked krever en svært stor grad av selvstendighet og kreativitet av de utdannede som faller utenfor næringslivets og vekstens ensrettethet. Å finne sin plass som kunstner eller humanist etter endt utdanning blir en utfordring når man til tider kun blir sett på som en utgiftspost på et regnskap. Likevel må ikke kunstneren og humanisten få drukne i oljepropaganda og skrikene etter realfagskompetanse. Det må legges godt til rette for en kreativ utfoldelse av kunnskap og kunst. Det må gis insentiver for videreutviklingen av en norsk kultur som strekker seg langt utover og forbi våre oljetønner. Hvis ikke blir vi en «one trick pony» på et etter hvert folketomt sirkus, med et utarmet kulturliv og et begrenset kompetansefelt.