I tandem med tapsstrategi

I kongeriket Norge har vi en rekke sjeldne arter, deriblant ulv, lundefugl, hvitfinnet steinulke og ministere for høyere utdanning og forskning som klarer å begeistre. Mangelfull satsing på universitets- og høyskolesektoren fører tradisjonelt til at akademia kritiserer politikerne, som siden kommer med løfter de ikke kan holde. Midt i dette tradisjonsrike spillet har nevnte løftebruddsyndrom smittet fra politiker til rektorkandidat like raskt som influensa smitter fra svin til menneske. Universitetet i Oslo (UiO) sitter igjen med en påtroppende rektor som ikke evner å forklare hvordan han skal innfri sitt fremste valgløfte: Å skvise mer penger ut av en jernhard statskasse. Men la oss ta det hele fra starten.

Rektorvalg ved UiO likner litt på et gjennomsnittlig norsk kommunevalg: Det er visse nyanser man uenes om, men ellers er det konsensus om at staten må hoste opp mer penger. Og så stemmer man på en man kjenner. Ole Petter Ottersens valgseier i vårens rektorvalg var sånn sett lite bemerkelsesverdig fordi han lovet å kjempe for økte overføringer fra staten. Det dristige, for ikke å si dumdristige, var å nærmest tegne et bilde av seg selv som en garantist for dette. Slik har Ottersen bundet sin egen suksess som rektor opp til leveringsevnen til en regjering vi ennå ikke kjenner. Dette er skremmende av flere grunner, men mest fordi Ottersen ikke har avdekket sitt effektive våpen. Kritiske leserinnlegg i Morgenbladet har ikke akkurat flyttet mange statlige kroner før.

Et stort flertall ved UiO venter seg en rektor som fra 1. august holder sine to store valgløfter: Å være synlig i media, og å skaffe store penger til forskning og utdanning. Førstnevnte er realistisk: medier som Aftenposten og Dagsavisen har uttalte mål om å skrive mer om akademia (Morgenbladet har attpåtil en akademiajournalist som sjelden skriver om akademia). Men det vil fort vise seg at avisene er gladere i å finne stoff enn Finansdepartementet er i å finne penger.

Ottersens valgløfte om mer penger til UiO, derimot, vil ri ham som en mare i hele rektorperioden. Størrelsen på bevilgningene til høyere utdanning sakker etter den generelle veksten i statsbudsjettet. Over dette har UiOs rektor ingen annen myndighet enn lobbykraft. Denne manglende innflytelsen har av mange rektorer, ikke minst den sittende rektor Ellingsrud, blitt brukt for å rettferdiggjøre at valgløfter ikke realiseres. Her har Ottersen malt seg opp i et hjørne. Han kan ikke bruke denne unnskyldningen da dette vil undergrave den av sine evner han blestet best: evnen til gjennomslag hos politikerne.

Historisk er det ganske sikkert at vi kommende stortingsperiode igjen får en minister for høyere utdanning og forskning som ikke leverer noe løft for akademia og UiO, og som ikke begeistrer sektoren. Da kan nok også begeistringen for Ottersen kjølne.