I vår egen lille verden

Vi har vår egen lille verden ... slik begynner en studentsang fra Trondheim. Verdenen trenger ikke være større om du studerer i Oslo. Studere på Blindern, bo på Kringsjå, ha kaffedate på UB, snurre filmklubbfilm på Chateau Neuf og dra på fest til dine HF-venner i kollektivet på St.Hanshaugen. Studere på Jus, bo i Pilestredet, trene på turnhallen, fredagspilse i Frokostkjelleren ...

Vi tilbringer fort svært mye av tiden sammen med folk som lever innenfor samme paradigme som oss selv. Et paradigme der «det vil du forstå når du blir eldre» ikke er et gyldig argument. Der sparkling og bensinpriser sjelden er tema. Der jobben din ikke er «jobben din», men bare noe du gjør for å tjene penger til du har nok eksamener til å kunne gjøre noe annet. Der leiligheten din bare er midlertidig og du alltid skal gjøre noe annet til neste år; reise til utlandet. Der alle planer kan utsettes et halvår til. Der det første, eller andre, desimalet i karakteren avgjør om et halvår på lesesalen var vellykket eller bortkastet. Der sex til tider betegnes som en form for «deltakende observasjon» og du må lete lenge for å finne en seminargruppe der FrP får flere stemmer enn RV.

Ikke sagt at en er enige om alt i HF-kjelleren, men en del premisser ligger fast. Hvor stort blir sjokket når vi kommer ut i en verden av andre premisser og prioriteringer?

Vi ber akademikerne bli flinkere til å formidle kunnskapen sin til grunnfagsstudentene, offentligheten og arbeidslivet. Vi sitter på Chateau Neuf og snakker foraktelig om forskere som murer seg inne på kontorene sine, men hva gjør vi? I år var det 90 søkere til prosjektforum og to påmeldte studentlag til Venture cup fra Universitet i Oslos 32 000 studenter. Er det fordi resten av oss alt snakker så bra med verden at vi ikke trenger mer øvelse? Siden studiene faktisk handler omverden utenfor er det gjerne viktig å kunne kommunisere med denne om kunnskapen din skal komme til nytte.

Verden kommer ikke så ofte på besøk til oss heller. Siste observasjon av uakademisk ungdom på Blindern er gjengen som slo ned «Geir» med jernstang på SV-kjelleren i fjor vinter. Jeg savner dem ikke. Det er fint å ha venner med felles interesser. Men det hender jeg tar med bøkene mine på en kafé østenfor Blindern, og slik fremprovoserer et vennlig «hva leser du på»? Spørsmålet er: Liker jeg å forklare hva jeg driver med til borgerne av Landet utenfor? Eller er det mest fristende å avfeie faget jeg alt har gitt over tre år av livet mitt med «alt for tørt til å være noe bra samtaleemne ». Begynner jeg alt å ligne professoren som ser på undervisning av den uinnvidde grunnfagsstudenten som en tung plikt?

Er vår egen lille verden stor nok?