Idealismens fall

Dette er min drømmejobb:

1) Arbeidsplass på campus.

2) Gir bedre timelønn enn jeg får når jeg er ferdig utdannet.

3) Gir imponerende CV som signaliserer «engasjert» og «aktiv».

4) Gir meg mulighet til å påvirke egen studiehverdag.

5) Tar bare noen timer i uka.

Drømmen kan bli realitet for fagutvalgsmedlemmene ved Institutt for kulturstudier (IKS). De ønsker seg nemlig 255 kroner timen for den frivillige jobben de gjør. Studentene vil ha like mye betalt som de «voksne» de sitter i møter sammen med. Problemet er bare det at de universitetsansatte har utdannelse og kvalifikasjoner som tilsier god betaling. Engasjement og et par grunnfag har ikke samme pris.

Det er bare å innse at Universitetet ikke lenger slipper unna markedsliberalismens klamme grep. Universitetet skal bruke 5 millioner kroner på markedsføring, forskning kommersialiseres, og små og «ulønnsomme» fag legges ned. Det er heller ikke mer enn noen uker siden at Anette Birkeland i Studentparlamentets arbeidsutvalg kom med utspillet om at studentpolitikere bør få betalt for politikerjobben. En av fagutvalgslederne ved IKS mener ideologien ved Universitetet er brutt, og at de derfor må ta kostnadene dette medfører. Det er forstålig at fagutvalgene vil ha sin del av kaka. Når sant skal sies fortjener fagutvalgene litt godtgjørelse for å sitte i lange møter med universitetsansatte som tjener fett. Problemet er at IKS-studentene har blitt bitt av grådighet, og har latt seg friste til å kreve en

for stor bit av kaka. Et krav på 255 kroner i timen mottas med latter og oppgitte hoderist. Rimeligheten av at fagutvalgene burde få betalt, faller på urimeligheten ved det høye kravet.

Med den nye reformen som snart trer i kraft, blir det mindre tid til å jobbe utenfor studiene. Når deler av studielånet i tillegg gjøres om til stipend hvis man stryker på eksamen, blir det vanskelig å få tid til både lønnet og frivillig arbeid. Da blir godtgjørelse nødvendig for å rekruttere studenter til foreninger og utvalg. De gjør en jobb som kommer alle studenter til gode, og det skulle bare mangle at arbeidet deres blir verdsatt med litt lønn. Men her snakker jeg om en mer eller mindre symbolsk sum som fungerer mer som en gulrot enn noe å tjene seg rik på. Et krav på 255 kroner er så urimelig at det virker ødeleggende for andre engasjerte studenter som ønsker å jobbe for å få litt lønn for strevet. For det er klart at godtgjørelse kan virke motiverende, og kan få studenter til å være mer pliktoppfyllende i vervet sine, og dermed gjøre en mer profesjonell jobb.

Studenter som bruker engasjementet sitt til å skaffe seg private goder bør heller finne seg en lønnet jobb. Det er nok av idealistiske studenter som ønsker sitte i utvalgene av interesse for faget – og litt betaling.