
Jubileum med bismak
Universitetet har tilrettelagt for funksjonshemmede studenter i 30 år. Hvorfor har de ennå ikke nådd målet?
Er markeringen en hån mot alle som trenger bistand når dagens situasjon er uholdbar?
Observante lesere har merket seg at Universitas flere ganger denne høsten har kritisert Universitetet i Oslos (UiO) manglende tilpassing for funksjonshemmede. Denne uken er det 30 år siden Universitetet startet med organisert tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser. Det skal feires med seminar og mottakelse. Er markeringen en hån mot alle som trenger bistand når dagens situasjon er uholdbar?
Svaret er både ja og nei, fordi problemet er todelt. Konsulenttjenesten for funksjonshemmede studenter, som eksplisitt organiserer og tilrettelegger for disse studentene, er et lyspunkt i en vanskelig studiehverdag. En NIFU STEP-rapport slår fast at studentene er fornøyde med Konsulenttjenesten ved UiO. Den roser de ansattes formelle kompetanse i form av å være spesialpedagoger med ulike spesialiseringer, og konkluderer med at det virker det som om rådgivningstjenesten kjenner funksjonsnedsettelsene så godt at de kan være i forkant med å hjelpe studentene.
En student i undersøkelsen sier det på denne måten: «Rådgivningstjenesten gjør mange ting som sikkert ikke står i deres arbeidskontrakt. De brenner for å hjelpe, de ser at det er potensialer og de har troen. Man går alltid med løftet hode ut derfra.»
Hovedproblemet er at institutter og fakulteter ikke alltid har nok kunnskap om tilrettelegging for disse studentene, og at de ofte ikke forstår budskapet i korrespondansen fra Konsulenttjenesten. Derfor blir Konsulenttjenestens iherdige arbeid forsømt av mangel på nødvendig oppfølging. Funksjonshemmede studenter blir de skadelidende. Tidligere i høst beskrev Universitas hvordan epileptiske Stine Strømsø Larsen ble tvunget til skolebenken med ambulanse da hun var innlagt på Rikshospitalet. Instituttet hennes innrømmet i ettertid at de mangler tilstrekkelig kunnskap om hennes situasjon. Konsekvensen av manglende tilrettelegging og forståelse fører til at mange studenter med funksjonshemminger velger å avbryte studiet. Når vi vet at mange av disse studentene vil trenge en bunnsolid utdanning for å kompensere for fordommer i arbeidslivet, fortjener dette merkelappen skandale!
Det andre problemet er at Konsulenttjenesten sannsynligvis ikke har mulighet til å tilby alle studentene den hjelpen de selv ønsker å yte, hvis man tolker rapporten riktig. Når Konsulenttjenesten ikke teller mer enn seks ansatte i fire (!) fulltidsstillinger og samtidig skal hjelpe over 1000 studenter, sier det seg selv at alle ikke kan få den assistansen de trenger.
Påtroppende rektor og matematiker, Geir Ellingsrud, oppfordres til å se på misforholdet mellom antall konsulenter og studenter. UiO trenger sine dyktige ansatte også i fremtiden – ikke deres sykemeldinger stemplet «overarbeid». Funksjonshemmede studenter er avhengige av økning i antall kvalifiserte konsulenter, og av institutter og fakulteter som forstår seg på tilrettelegging.