Kollektiv ødeleggelse

En kampsak for studentene har i mange år vært å få rabatt på kollektivtrafikken i de store byene, og i forrige uke fikk vi endelig gjennomslag. Gleden gikk derimot over til undring for mange av oss da vi innså hva vi hadde gått med på. Konsekvensen av kollektivrabatt i byene, var nemlig at vi måtte la oss avspise med lavere rabatt hos NSB. 20 prosent mindre rabatt på grønne avganger, og 30 prosent mindre rabatt på hvite avganger. Dessuten vil NSB fortløpende tilpasse antall grønne avganger utfra etterspørselen på hver enkel avgang. Resultatet blir at det bli enda vanskeligere å få plass på de populære avgangene. Kuttet i NSB-rabatten er en svært uheldig utvikling med store ringvirkninger, og har ført til høylytte protester blant studentene og deres organisasjoner.

Tidligere leder av Norsk studentunion og medlem i Høyre, Ine Saxvik, er ikke glad i de mange protestene. Hun mener studentene syter, og at vi bør være jublende glade for kollektivrabatten. Ifølge Saxvik krever vi for mye «i pose og sekk».

Nå har du fortalt oss hvor skapet skal stå, Saxvik, men det spørs om det blir like lett når du og partiet ditt skal forklare distriktskommunene hvorfor unge mennesker aldri kommer hjem mer. Kan du forklare de fraflyttingstruede kommunene hvorfor dere ikke satser på billig hjemtransport for studenter og hvorfor hjemreisestipendet er drastisk kuttet?

Min hjemkommune, Vågå, er en av de mange kommunene med stempelet «truet av fraflytting». Med andre ord kan fraflyttingen snart ta knekken på den. En av hovedårsakene er mangelen på kompetanserike, unge mennesker som kan være med på å drive kommunen fremover, blant annet i næringslivssammenheng.

Å få noen til å flytte til et lite sted der forholdene er små er vanskelig nok, og virker i alle fall ikke særlig forlokkende på dem som aldri har bodd på et lite sted før. Men vi som har vokst opp der vet hva som venter av positive sider i bygde-Norge, vi som fremdeles har et nettverk av familie og venner i distriktskommunene. Vi som kjenner til en effektiv kommuneadministrasjon som er åpen for nye ideer, og det rike kulturlivet som er åpent for nye impulser. Vi kjenner strøk med minimal kriminalitet og et oversiktlig samfunn.

Men hvor attraktive blir disse distriktskommunene når det er nesten umulig å komme seg til og fra? Ikke nok med at prisene til NSB har skutt i været, men antallet avganger har blitt innskrenket, og det er færre plasser på de nye togsettene.

Å gi studenter tilstrekkelig rabatt på NSBs avganger handler ikke bare om penger, men om å opprettholde kontakten mellom unge mennesker og distrikts-Norge. En skal få lov til å studere i byen, men samtidig ha god kontakt med hjemplassen sin uten å bli ranet på veien – selv med Høyre i regjering. En som drar fra en bygd med ønske om å bli lege, lærer, eller et annet yrke det er mangelvare på i distriktene, bør ha de beste muligheter til å pleie forholdet til hjemkommunen.

Her er prisen for kontaktpleie med min hjemkommune: For de fire timene turen tar fra Oslo til Vågå, presterer staten å loppe meg for opp til 822 kroner. Dette er riktignok prisen på hvite avganger, men det er da også stort sett de hvite avgangene som passer når en skal kjøre frem og tilbake. Til sammenlikning kan Sveriges järnvägar frakte meg over en litt lengre strekning i Sverige for 550 svenske kroner med en tilsvarende billett. Eller tur-retur Oslo-Gøteborg for litt over 400 kroner. «Ta bussen da vel, det er da i alle fall en hundrelapp billigere», vil nok mange kanskje si, men nei, jeg vil ta tog! Hvorfor skal busser som bruker mange timer mer og er mye mindre komfortable få kuppe et jernbanenett som bare venter på å bli brukt? La det være sagt en gang for alle: Det skal

ikke være lønnsomt å drive jernbane i Norge. Til det er vi alt for få innbyggere.

Så gjeninnfør snarest 60 prosent-rabatten på tog i Norge! Vi har råd til både det og kollektivrabatt i byene. Prisen for lønnsomhet kan nemlig bli høy: Distriktskommuner uten fremtid.