Koronaens lumske etterspill

Det er all grunn til å være urolig for hvordan arbeidsmarkedet vil se ut når smittedråpene fra korona-epidemien har lagt seg. Forskning fra tidligere kriser viser nemlig ikke bare at det vil være særlig vanskelig for unge å komme seg inn på arbeidsmarkedet – men også at de som skulle lykkes med å trenge gjennom nåløyet, vil ha lavere lønn i mange år etterpå. I tillegg er det risiko for at mange unge blir stående utenfor arbeidslivet permanent, som man så i USA etter finanskrisen.

Den gang snakket man om en tapt generasjon.

I Norge er vi selvfølgelig heldige fordi vi (enn så lenge) har penger på bok, sjeldent god beredskap gjennom ansvarlige parter i arbeidslivet samt folkevalgte med stor vilje til å gå inn med økonomiske muskler for å redde næringsliv og arbeidsplasser. Praise be. Antagelig er vi de heldigste arbeidsledige i verden. Men la oss ikke være naive; parallelt med de akutte krisepakkene og utallige kronikker for versus imot «hele Norge klapper fra balkong», utspiller det seg en kamp om hvordan fremtidens arbeidsliv skal se ut. Dét er en høyst relevant problemstilling som bør oppta studentene.

Les også: «Det er ingen vaksine mot psykisk sykdom»

Gjenoppbygging etter økonomiske kriser har nemlig en lei tendens til å gå på bekostning av arbeidstagernes rettigheter. Med 1. mai friskt i minnet burde de fleste ha fått med seg at rettighetene vi nyter godt av i dag, har tatt flere tiår å kjempe frem. Dessverre kan de ta kun uker eller måneder å slå tilbake.

For å illustrere: Etter finanskrisen i 2008 la politikerne i flere europeiske land til grunn at økte lønninger og andre goder måtte vike. En bedret konkurranseevne var det o store målet og måtte følgelig trumfe det meste annet. Dermed fikk lønnsforhandlingene redusert betydning, minstelønningene ble holdt lave, og oppsigelsesvernet ble svekket. Etter 2010 ble reallønnen i et flertall av EU-landene presset nedover. Samtidig ble de rike rikere, og forskjellene økte. Det var altså ikke bare mangelen på cash som førte til lavere lønninger, men også hvordan det ble fordelt mellom folk.

I tillegg vet vi at vikariater og engasjementer er en ettertraktet løsning for arbeidsgivere i nedgangstider – en tilknytningsform nyutdannede allerede i stor grad må ta til takke med. Økt adgang til midlertidighet betyr dog ikke at det blir flere jobber, heller tvert imot; i perioder med lav etterspørsel ryker de midlertidig ansatte ut. Sjelden har det vel vært tydeligere enn nå.

Les også: «Et aldrende opptakssystem modent for reformer»

I månedene og årene som kommer, bør vi derfor ikke bli overrasket om det vokser frem velformulerte forslag om å svekke arbeidstageres rettigheter og tilknytning til arbeidslivet, dårlig skjult bak eufemismer og lange resonnementer om at det vil hjelpe de arbeidsledige. Med andre ord, neste gang du hører «lønnsfesten er over!», «nå må vi sikre norsk konkurranseevne» og «vi må gi arbeidstagerne en fot innenfor arbeidslivet», bør du spisse ørene, se budbringeren i kortene og lukte etter dritt.

Misforstå meg rett; under koronakrisen har mange arbeidstagere gått med på lønnskutt og moderasjon for å beholde jobbene sine. Det er både raust og fornuftig, gitt krisen vi står i. På lengre sikt må vi likevel sørge for at korona ikke blir en unnskyldning for uthuling av arbeidernes rettigheter, som vi eksempelvis så i både Hellas, Storbritannia og Sverige etter 2008.

Men Norge er da fortsatt annerledeslandet. Selve juvelen i norsk samfunnsliv, trepartssamarbeidet, gir grunn til optimisme for dagens og fremtidens arbeidstagere. Nettopp på grunn av et tillitsfullt samarbeid mellom partene i arbeidslivet ble Norge skjermet for de verste konsekvensene under finanskrisen, og håpet finnes i at de samme mekanismene vil lose oss gjennom denne krisen også. Det forutsetter imidlertid én ting: høy organisasjonsgrad. I lengre tid har både NHO og LO vært bekymret for en synkende organisasjonsgrad. Men i takt med at folk har tatt innover seg alvoret som følger av korona, er den nå i ferd med å øke, i følge både Akademikerne og LO. Det er bra.

For til tross for store ord om fellesskap og dugnadsånd de siste ukene står vi foran en kamp om tilværelsen. Den kan bli seig. Derfor: Ta del i den viktigste dugnaden, og organiser deg.

I en normalsituasjon er det fordelaktig å ha en fagforening i ryggen når du er nyutdannet, sjeleglad for å ha landet din første voksenjobb og kanskje litt usikker på om du har rett på ferie og overtidsbetalt. I krisetider er det ikke minst viktig for å beholde en tilknytning og kontakt med arbeidslivet, også i perioder der du går ledig eller er permittert. Koronahull i cv-en vil også bli lettere å håndtere om vi slutter rekkene sammen – sverdslagene om våre rettigheter i arbeidslivet likeså.

Korona kan bli en prøvelse for de som i dag står på terskelen til arbeidslivet. Men husk at det likevel aldri er så vondt at det ikke er godt for noe – for det skal jammen ikke bli enkelt å be helsearbeiderne om moderasjon i årene som kommer. *applaus*

Les også: Klassedelte seminarrom»