Kuk i debatten

De debatter som engasjerer mest, er ofte de debatter som i størst grad lider under latterlig argumentasjon. Likestillingsdebatten i akademia preges av å kun handle om kvotering og andre virkemidler som debatteres med paranoia og indignasjon. Vesentlige poeng fortrenges dermed til fordel for den rene retorikk.

For tom retorikk er det når substansielle argumenter viker plass for påstander som at pupper eller penis er det avgjørende for de som kjemper for kjønnsbalanse ved ansettelser. Ingen mener at forskning eller undervisning utøves med kjønnsorganet, så hva er så poenget med påstanden? Debatten nyter ikke godt av aktører som unngår de vesentlige poenger til fordel for påstander som hører hjemme i en russerevy.

Og revyaktig underholdning blir det også når det trekkes paralleller til alle typer underrepresentasjon, helt til latterlige eksempler om hårfarge, blodtype, dialekt og liknende. For å ha en fruktbar debatt, må den føres med grunnlag i noen allmenne oppfatninger om hvilke felles mål en har, for så å bygge argumentasjon om virkemidler videre derfra.

Likestillingsdebatten bør føres med bakgrunn i to grunnleggende spørsmål: For det første må man spørre om det kan være et gode i seg selv å ha en jevn kjønnsbalanse i akademia. Har det for eksempel betydning for hva et fagmiljø forsker på? Påvirkes rekrutteringen av unge kvinner når de mangler forbilder av eget kjønn?

For det andre må en spørre om en mannsovervekt blant ansatte, på et fagområde der det finnes mange kvinnelige studenter, kan være en indikasjon på et uforløst potensial. Med mindre kvinner er dummere enn menn, bør det være åpenbart at et studium med jevn kjønnsbalanse skal avgi like mange toppforskere av begge kjønn. Både der kvinner konsekvent rangeres lavere ved ansettelser, og der kvinner ikke ønsker å søke, vil fagmiljøet gå glipp av kvalitativt utmerkede talenter. Påstanden om at kvotering innebærer kjønn satt opp mot kvalitet er dermed et skinnargument.

Ved ansettelser må en naturligvis spørre «hvem vil gjøre en best mulig jobb?» Men hva er det? Når så mange ansettelser skjer gjennom nettverk og bekjentskaper vanskeliggjør det situasjonen for de som er utenfor, hvilket ofte betyr kvinner. I homogene miljøer ansetter man de som er seg selv like, hvilket i akademia gjør seg utslag i at menn ansetter menn.

Man kan mene mye om kvotering, finansielle incentiver for ansettelser av kvinner og andre omstridte virkemidler. Men for at dette skal være interessant må en først klargjøre om likestilling er viktig, og hvorfor. Og dersom man kommer så langt, må de som avviser foreslåtte virkemidler komme med egne ideer til veien videre.

Min oppfordring til debattantene er å tydeliggjøre sitt verdimessige standpunkt, og bygge logisk argumentasjon på fakta og sannferdige premisser. Temaet er for viktig til å bli begravd i søppel.