Kuppforsøk fra pampene

Studentsamskipnadene er studentenes eget velferdsorgan, finansiert av tilskudd fra stat og studiested – og din semesteravgift. I disse dager sitter et lovutvalg og jobber med samskipnadsloven. Det ble omtalt tidligere i høst da det kom frem at SiOs styreleder og høyremann Christoffer Wiig hadde foreslått høyremann Eivind Kildal til utvalget – uten at Velferdstinget var informert. Venstrealliansen stilte da forslag om å tilbakekalle Wiig fra vervet. Det er denne muligheten lovutvalget – etter press fra Samskipnadsrådet – nå vil fjerne.

Samskipnadsrådet består av representanter fra administrasjonene ved de største samskipnadene, og ble inntil i forrige uke ledet av administrerende direktør i SiO Lisbeth Dyrberg. De har bedt lovutvalget stryke studentenes mulighet til å kaste sine styrerepresentanter. Det er fortsatt vi som skal bestemme om studentene skal ha flertall i styret, og hvor lang tid representantene velges for. Men uten tilbakekallingen kan vi ikke være sikre på at de ivaretar våre interesser.

Tilbakekallingsmuligheten gjør at Velferdstinget ved 2/3 flertall kan kaste studentrepresentantene i samskipnadsstyret. Den ble sist benyttet i Trondheim i 2003; et overveldende flertall kastet student og styreleder Bjørn Bye fra SiT. Hvorfor? Hans stemme ble tungen på vektskålen da styret bestemte seg for at datterselskapet SiT Tapir ikke skulle ha studentflertall i styret – stikk i strid med de demokratisk valgte studentpolitikernes innstilling.

Bye og Wiig kan stå som eksempler på hvorfor ordningen er som den er. Studentrepresentantene skal representere studentmassen, ikke politiske partier eller administrasjonen. At Samskipnadsrådet misliker dette er ingen overraskelse. Det er enklere for direktørene å forholde seg til fire faste ansikter de har jevn kontakt med, enn et kritisk innstilt studentdemokrati. Og her har rådet selvfølgelig ett poeng: det mest effektive for driften er kontinuitet i styret og langsiktig planlegging. Men på samme måte som en generalforsamling i næringslivet kan kaste bedriftens styre, kan utdanningsinstitusjonene kalle tilbake sin representant – og studentene gjøre det samme. Og all den tid styret sitter over ledelsen synes motivasjonen til rådet klinkende klar; ledelsen vil ha makta i baklomma -ikke i Velferdstinget.

Det er her direktørene glemmer hvem de er til for. Studentsamskipnaden er av

og for studentene – og derfor er det vi som bestemmer. Hvis Dyrberg ikke skjønner dette bør hun finne seg en annen jobb. Som direktør i en studentsamskipnad må du ikke glemme hvem som lønner deg. Du har mandat fra studentene til å drifte sjappa, ikke til å drive lobbyvirksomhet mot departementet for å øke egen makt. Vi betaler, vi er brukere og vi bestemmer. Studentvelferd er ikke en arena for maktsyke næringslivspamper.