Kvotering er diskriminering

Forrige uke kom det to utspill om kjønnskvotering på Universitetet i Oslo (UiO). Det ene fra arrangørene av en innebandyturnering på Blindern, som gjorde det klart at hvert lag måtte ha minst to kvinnelige spillere. Det andre fra en av listene til valg ved Studentparlamentet: Sosialdemokratene ønsker at UiO skal benytte radikal kjønnskvotering for å øke andelen kvinnelige professorer.

Skal man spille innebandy, har gutter fordeler i den forstand at de er raskere og sterkere, og da er det greit at alle lag stiller med tilnærmet like mange jenter. Skal man derimot drive forskning og undervisning, er gutter og jenter fra naturen av like godt utstyrt. Å benytte radikal kjønnskvotering innebærer i siste instans å risikere å ansette en mindre kvalifisert kandidat utelukkende fordi hun er kvinne. Det er en dårlig idé, og dårlig likestillingspolitikk.

Jenter har i dag best karakterer på videregående og universitetet, og utgjør et solid flertall i studentmassen. Likevel er kvinnelige professorer fortsatt mangelvare: På UiO er bare 21 prosent av professorene kvinner. Ett sted faller altså jentene av, og det er et problem som må tas på alvor. Samtidig går det fremover: 31 prosent av nytilsatte UiO-professorer (inkludert opprykk) i perioden 2002-2005 var kvinner. For førsteamanuenser var tallet 35 prosent. Går det for sakte? Ja visst. Men dét er ingen grunn til å innføre et kvoteringssystem som ofrer faglige vurderinger på likhetens alter.

Det ville være naivt å si at kampen for likestilling i Norge er over. Fortsatt er det bare gutta som tvinges til å avbryte studiene fordi den anakronistiske verneplikten kaller. Fortsatt tjener kvinner dårligere enn menn: Som Klassekampen påpekte sist måned, har kvinner med mer enn fire års utdanning i snitt 90.000 kroner lavere lønn enn menn med like lang utdanning. Nå er det en gang slik at noen yrker lønnes bedre enn andre, men ville vi fortsatt betalt jordmødre med fem års utdannelse 275.000 i året dersom det var et mannsdominert yrke? Neppe.

Universitetets jobb er like fordømt å skaffe rett person, ikke rett kjønn, til jobben. Kjønnskvotering kan fort tippe over til diskriminering – og er en institusjonalisert diskriminering av menn noe bedre enn diskriminering av kvinner? Som studenter har vi krav på at faglige og pedagogiske vurderinger skal gjøre utslaget – hvorvidt kandidaten heter Ola eller Kari skal være revnende likegyldig.

Margaret Thatcher – et bedre symbol for likestilling skal man lete lenge etter – sa at dersom man vil ha noe sagt skal man spørre en mann, vil man ha noe gjort skal man derimot spørre en kvinne. Derfor, universitetsdirektør Hanne Harlem, ber jeg deg fortsette arbeidet for å øke andelen kvinnelige professorer ved UiO. Husk bare at målet sjelden helliger alle midler, heller ikke i dette tilfellet.